Plutselig var den der

Jeg husker denne dagen så utrolig godt. Tur dagen var planlagt. Jeg vist nøyaktig hvor jeg skulle. Og kom meg avgårde. Det eneste som manglet var da min tur venninne. Beste turene er når hun er med. Da går skravla og vi koser oss med fotograferingen, både jeg og hun. Så kjekt når man har den samme hobbyen. Å enda bedre at man kan lære av hverandre. Men som sagt, så kunne hun ikke denne dagen.

Jeg kom meg nå til mitt bestemmelses sted. En plass hvor jeg har sett både ugle, havørn og otere. Men det ble da så skuffende. Ingenting var å se, absolutt ingenting. Nå pleier det å været et eller annet spennende å se der bestandig. Men ikke denne gangen.

Så da var det bare å kravle seg skuffet tilbake til bilen. Kjente at jeg ikke orket å gå til en ny plass. Så da var det kjekt å ha bilen. Tok meg heller en liten kjøre tur. Bare for å se om det var noe spennende.

Jeg kjørte ei god stund. Hadde mest lyst til å bare gi opp for dagen. Så jeg gjorde det, satte nesen hjemover. Fant ut at jeg skulle kjøre en liten omvei. Veien gikk rundt et vann. Og dette vannet renner gjennom et rør under denne veien. Hender seg at det sitter mye ender der. Så øynene går jo automatisk til vannet, på utkikk etter disse endene. Det var da jeg så den. Ikke endene. Men en stor oter som lekte seg inni dette røret. Den svømte inn og ut.

Aldri har jeg noen gang parkert så fort som det jeg gjorde da. Hoppet så fort ut av bilen, at jeg rett å slett glemte å ha igjen døren. Det oppdaget jeg etterpå….. Kom meg nærmere denne bekken hvor jeg hadde sett oteren. Heldigvis for meg. Så var han faktisk litt nysgjerrig akkurat i dag. Så bilder, det fikk jeg. Kom ikke helt tomhendt hjem.

Det er sånne opplevelser som dette, som gjør at hjertet slår ekstra fort noen ganger.

Så innmari skjønn disse.

En morsom kar.

10 kommentarer

Siste innlegg