Spring flo og pakking

Joda det har helt sikkert alle sammen fått med seg nå. Vi har vert en av disse som bare måtte ned til sjøkanten for å få med oss fenomenet. Det er jo spennende å se hvor høyt vannet ville komme. Vi bommet litt på den første plassen vi valgte for turen i dag. Å gå til ei øy fikk ikke vist frem hvor høyt vannet faktisk kom. Så vi snudde fort, for veier og bygninger fikk vist frem litt mer.

Vi tok bilen fatt og kjørte rundt om kring. Og fikk da sett litt av vert. Veier som var nesten oversvømt. Både tur stier og bil veier. Mange naust var omringet av vann, og noen hus var farlig nærme. Tror man kan være veldig glade for at det ikke var skikkelig storm oppi dette. Da hadde nok mye mer blitt ødelagt. Selv om bare vann i seg selv, helt sikkert kan ødelegge masse. Det så vi på en vei. Vannet grov seg vei under veien og fløt utover åkeren på den andre siden. Så den veien må det da bli skader på. Kan ikke forstå noe annet. En små spennende dag ble det nå. Og enkelte motiver, måtte vi vasse oss til.

Nå har jeg drevet og pakket og styrt resten av kvelden. Tilbake på rehabilitering igjen i morgen. Kjenner jeg gruer meg til det. Men greit å bare få det unna nå, så er man ferdig med det. Hadde jo vert greit å kommet dit, hvis man bare hadde fått hjelp til det man trenger hjelp til. Men sånn blir det ikke. Så da er det bare å holde ut di fjorten dagene. Skal nå gjøre det beste ut av det.

Heldigvis stille sjø.

Hiver det snart til……

Nå har sett gjennom bilder på bilder, og er så irritert at jeg nesten har lyst til å hive pc, kamera og alt i veggen. Jeg vet jo at jeg hadde innstillinger og alt rett når vi tok bilder av landskap og bølger i dag. Men nesten hver eneste et av bildene var ødelagte. Altså så uklare at det ikke gikk ann å bruke dem. Tok jo bare sånn ca. tre hundre bilder. Så jeg føler meg snurt.

Kan vel kanskje ikke legge skylden på verken kamera, innstillingene eller pc. Må vel bare innse at jeg må investere i et nytt landskaps objektiv. Har vert flittig i bruk det jeg har hatt til nå. I snart fire år har det vert i bruk. Så er kanskje ikke rart at det begynner å svikte. Men da er det store dilemmaet å finne ut hva som er best å skaffe denne gangen. Man kan jo lete seg grønn på alle disse nett sidene. Men nytt skal det bli, for dette orker jeg ikke.

Men nå har jeg altså prøvd å redde noen få av di bildene som var ok. En enkel jobb var det ikke. Ingenting kunne gjort meg mer irritert enn dette. Nesten så det ikke frister å prøve igjen i morgen. Neida, en tur blir det nok uansett. Dere får nå se det lille som gikk ann å vise frem her nå.

Altså di bølgene i dag. Helt utrolig å stå der å se på naturens krefter.

 

 

Brå stopp

I dag hadde vi store planer, altså jeg og min venninne. Nå viste det seg at det ikke var i dag den høyeste floa skulle være. Det blir ikke før i morgen. Så blir en ny tur da. Men dagen i dag ble helt fantastisk allikevel. Stor flo var det jo, og bølger i massevis. Så vi koste oss vi.

Vi startet ute dagen med å bare kjøre oss en runde. Det så veldig stille og rolig ut i dag. Nesten så det var litt kjedelig til å begynne med. Ikke så mye som et rådyr en gang. Fant ut at vi skulle snu og kjøre til den plassen vi hadde tenkt å gå til, for å studere stor floa. Og det var da jeg oppdaget en liten bevegelse utpå sjøen i side synet. Heldigvis var det en parkeringsplass akkurat der jeg oppdaget dette. Så det var bare å skynde seg å parkere å hoppe ut av bilen. Det jeg hadde sett var en oter. Eller jeg trodde det var bare en. Men det viste seg fort at det var to unger og en voksen. Ungene hadde fått seg en fisk. Så di lekte, spiste og sloss litt. Mens jeg og min venninne fikk lov til å komme ganske så nærme og fotografere dem. Akkurat dette gjorde dagen helt perfekt. Det skulle ikke mer til. Adrenalinet fikk seg en kick start om ikke annet.

Men vi tok turen til nessa også. Bare for å se hvordan det var på havet. Det regnet så masse at det var vanskelig å få til noen skikkelige bilder. Noen bilder ble det. Men må bruke litt tid i kveld på å se igjennom dem. Kanskje får dere se dem i løpet av kvelden. I morgen blir en bedre dag for fotografering. Ikke meldt nedbør og kanskje antydning til sol. Håper å finne noe spennende da også. Krysse fingrene for at vi ser ørn og kanskje et rådyr eller to da.

En av ungene dette. Litt skeptisk. Men han sto lenge nok til at jeg fikk et par bilder. Venninna mi tror jeg var litt heldigere. Gleder meg til å se bildene hennes.

Tøffing dette.

Mor eller far var aldri langt unna. Passet på di små.

En liten smak av været i dag. Mer skal det bli litt senere.

I morgen skjer det

Nå har man brukt nesten hele dagen i går, og nesten hele dagen i dag på å hvile mest mulig. For i morgen blir en spennende dag. Jeg og min venninne elsker jo disse vær meldingene hvor ordet ekstrem vær er blandet inn. Nå er det ikke med tanke på vind denne gangen. Men det skal være så stor flo som det aldri har vert før sies det. Har helt sikkert vert noe lignende før. Men alt som ikke skjer hver eneste dag, er jo spennende.

Så det er klart at vi må ut for å sjekke dette. Det gjør det jo litt ekstra spennende at det skal være vind oppi dette også. Bølger, stor flo og fotoapparat i morgen, det må jo bli en bra dag. Så fremst at det ikke blir alt for mye regn. Eller bra blir det jo uansett, for man får en dag sammen med ei god venninne.

I dag har vert en helt perfekt dag. Greit å ha morsdag. Fikk sove lenge og våknet til frokost på senga. Og aldri har vel senga noen gang vert så full av mennesker som i dag. Oppdaget det at ungene virkelig begynner å bli store. Ble trangt om plassen. Men det var koselig.

Bare å komme seg i seng her snart, sånn at man er opplagt til i morgen. Og krysse fingrene for at man finner spennende motiver.

Sa nå at jeg har brukt di to siste dagene på å slappe av. Men var en bitte liten tur ute i går da solen gikk ned. Himmelen var alt for fristende og fargene var helt perfekt.

Denne soloppgangen er fra forrige uke. Var nydelig da også.

Kresen

Hadde aldri trodd at jeg skulle bli den som skulle bli kresen når det kommer til fotografering. Når jeg startet med denne hobbyen, så tok jeg bilder av så og si alt. Men etter som årene har gått, så har jeg blitt bare mer og mer kresen. Man blir liksom så nøye på hvordan alt skal se ut.

Skal jeg ta bilder av en solnedgang. Så liker jeg aller best at det er skyer på himmelen. For da blir det ofte et helt fantastisk farge spill på himmelen. og det kan også helst være stille på sjøen eller vannet. For refleksjon gjør bildene bare enda mer spennende. Men så heldig har jeg ikke vert i det siste. Har vert vind så og si konstant i det siste.

Skal jeg ta bilder av landskap. Så liker jeg speilinger eller at man får til litt mystiske situasjoner. Med skodde eller bare rett og slett et spesielt lys. Det har jeg heldigvis opplevd mye av i det siste. For her har det vert vær så det holder.

Dyr, ja skal jeg ta bilder av dyr. Så har jeg blitt fryktelig avhengig av å ha det helt perfekte lyset. Jeg orker ikke å prøve en gang hvis lyset er helt feil. Uansett hvor nærme ørnen eventuelt kan være.

Ja du snakker om, jeg trodde ikke jeg kunne bli kresen. Men det har jeg altså blitt så det holder. Men er kanskje det som gjør at man bare blir flinkere. Man utfordrer seg selv. Skal prøve å finne noen bilder her. Sånn at dere kanskje skjønner hva jeg mener.

Her for eksempel. Bildet hadde blitt veldig kjedelig i mine øyne, med bare en helt ren himmel. Altså blå himmel og sol. Her har jeg fått lit hjelp av et jagerfly også. Savnet bare at sjøen var litt stillere.

Dette landskapet hadde blitt veldig kjedelig med bare en mørk grå himmel. Så skodde med litt solskinn i gjør mye. I tillegg var jeg heldig og fikk med en måse også. Å så lyser den lille mengden med snø opp litt.

Her var jeg i utgangspunktet usikker på om jeg ville ta bilde av denne elg frøkna. For det var egentlig ganske mørkt enda. Men takket være snøen som hadde komme. Så fikk jeg det lyset jeg trengte. Hadde ikke snøen vert der, så hadde bildet blitt veldig mørkt.

Her har man himmelen som gir et fantastisk farge spill. Å så hadde jeg i tillegg stille sjø og litt snø. Lys forholdet ble perfekt. Så ja jeg har blitt fryktelig kresen. Men hvorfor ikke. Det gjør bildene bare litt mer spennende.

 

En magisk kveld/natt

Ja nå har man endelig våknet skikkelig etter nattens farting. Ulempen med å være natur fotograf er at man av og til må ut om det så er midt på natten. Er kanskje ikke egentlig en ulempe. Er mest spennende å få med seg det som skjer ute i verden. Jeg har en app på mobilen som sier i fra hvis det er meldt mye nordlys aktivitet. Så i går kveld skulle det endelig bli en del igjen. Jeg takker ikke nei til det. Tror nok di aller fleste liker nordlys.

Greide ikke å dra alene. Dumt å være mørk redd sånn sett. Så min datter ble med. Heldigvis var det helg igjen, så gjorde ikke noe at det ble en liten sen kveld på henne. Og hun har også godt av å være med en tur ut. Tror hun syntes at det var spennende. Var egentlig heldig med at det ikke var så veldig mørkt. Den stor månen lyste godt opp i går. Så hodelyktene ble veldig lite brukt.

Vi fant oss en perfekt plass vet et blank stille vann. I håp om at nordlyset ville speile seg i vannet. Heldigvis ikke noe vind i går. Så da gikk det greit å stå der å vente. Nordlyset startet tamt. Og vi fikk ikke det store spillet i det. Altså det danset ikke masse. Men vi fikk nå sett det. Både jeg og jentungen var fornøyde med det.

Vi snakket også om, at nesten gang vi skulle på en sånn tur, så skulle vi ha med soveposer og hengekøyer. Vert greit å hatt en plass å lagt seg nedpå litt å slappet av mens man ventet. Og kakao,mat og bål skal fikses neste gang. Seks timer ble det i venting på oss i går. Så vi var rimelige slitne når vi dro hjem. Jenta sovnet i bilen hun.

Månen var skikkelig nydelig i går.

Er ser vi så vidt nordlyset.

Så begynte det å ta seg opp litt.

Ut å opplev

Ja uansett hvor trøtt og trasig man er innimellom, så gjør det egentlig utrolig godt å komme seg ut uansett. Det var grått å stusslig i dag, men ingen nedbør til å begynne med. Så bestemte meg for at en liten tur skulle det bli uansett. Kan være spennende å fotografere når det har regnet masse også.

Jeg hadde egentlig ikke noe tur mål i dag. Så bilen var kjekk å ha. Kjørte litt rundt omkring før jeg bestemte meg. Jeg ville ta bilder av fossefall i dag. For di var det mer enn nok vann i, etter at all denne snøen har smeltet og det hadde regnet masse. Morsomt å øve seg på silke effekten. Altså få vannet til å se ut som silke.

Men før jeg kom meg dit hvor fossefallene er. Så oppdaget jeg i øyekroken en falk som jaktet, var bare å slenge bilen i veikanten, sette på blink lyset og få frem kameraet. Perfekt ble ikke bildet. Men må si at jeg ble sånn passelig fornøyd. Dem er fryktelig vanskelige å fotografer. Små og raske som dem er. Men en tårnfalk med bytte ble det.

Men så gikk veien videre til fossefallene. Ble litt mer fornøyd med bildene jeg fikk til der.

Litt kan man da få ut av en grå og trist regnværs dag også. Nå skal det lades opp til nordlysjakt i kveld.

 

Fins ikke redd for mørket

Jeg prøver vel å si det til meg selv, hver eneste gang jeg skal ut i mørket på en foto tur. Det er da ikke noe mer skummelt ute i naturen selv om det er mørkt. Prøver å overbevise meg selv om det hele tiden. Men det blir ikke noe lettere, ikke enda i vertfall. Det går veldig greit hvis man har noen med seg. For da føler jeg at skravlingen vår skremmer bort alt som eventuelt er i nærheten.

Det har seg nemlig sånn. At skal man ta natt foto. Så er det veldig greit å være en plass, der det er ingen lys forurensning. Altså ingen lys fra hus, lykter, biler, båter…. Ja dere skjønner. Det skal aller helst være helt mørkt. Rett og slett for å få fremhevet stjerne himmelen, eller eventuelt nordlyset. Så da er det greit å ikke være mørk redd. Men det er ikke lett å bare legge fra seg.

Jeg pleier som regel å ha med meg ei venninne som også fotograferer. Men nå har jeg vert på noen kvelds runder alene. La oss si, at det ikke akkurat er lett å ta på seg den hodelykta og gå til en øde plass alene. Jeg har som regel endt opp en plass der jeg vet det er mennesker rett i nærheten. Har hjertet oppi halsen konstant, når jeg ikke klarer å se hva som eventuelt gjemmer seg i skogkanten. Har nemlig truffet på en elg i nattens mulm og mørke før. Og bare den lyden reven kan få til, får frysninger nedover ryggen bare av å tenke på det.

Men alt i alt. Når man først har kommet seg til den plassen man har sett seg ut. Og får satt opp stativ og plassert kameraet. Så glemmer man jo merkelig nok bort alt det skumle som er der ute. Altså man tenker ikke så mye på det. Før man eventuelt må sette nesen hjemover igjen. Himmelen har altså så mye fantastisk og vise oss. Blir like imponert hver eneste gang. Så jeg må bare bli kvitt denne mørke redselen.

Et spesielt lys på himmelen her. Sånn er det når lysene fra bygda lyser opp himmelen. Men i dette tilfellet så ble det faktisk litt fint.

Og her fikk man litt hjelp fra jager piloter, som laget litt ekstra dekor på himmelen.

 

Her ser dere det jeg mener med lys forstyrrelser. Bildet hadde blitt finer uten lysene fra fyret, bygningene og mærene.

Hatt et par rolige dager her nå. Så nå håper jeg at det er oppholds vær i morgen kveld. Da skal man ut å prøve seg på natt foto igjen. Skal etter appen å dømme, være store muligheter for bra nordlys i disse dager.

Når det stormer som verst

Er det ikke i kroppen det stormer og herjer som mest i. Så er det naturen som kan å vise sine krefter. Og jammen har vi da hatt nok av vær di siste månedene.

Å sitte hjemme bare for å se at det stormer i gjennom vinduet er ikke meg. Jeg må ut for å virkelig kjenne på kreftene. Selv om det er ei kjempe har påkjenning for kroppen. Rart hva adrenalinet kan gjøre. Man føler seg helt perfekt, når adrenalinet jobber i takt med bølgene.

Man står dere på berg kanten og ser den kjempe mørke himmelen komme rullende mot deg. Du vet uværet kommer for fult. Bølgene tar seg opp. Og vinden sliter deg nesten over ende. Jeg elsker det.

Bølgene blir så store, at man virkelig kan smake salt vannet. Farlig nærme står man sjø kanten. Og adrenalinet jobber for fult. Man kjenner virkelig at man lever. Klikket på kameraet høres konstant. Man prøver å få meg seg alt hva stormen vil vise frem. Man er helt oppslukt. Helt til en bølge slår innover berget der du står, og du får vann opp til knærne. Best å kanskje få flyttet seg litt. Før man får seg en ufrivillig badetur. Sånn er det når man prøver å kanskje være litt for tøff.

Tankene har vert så oppslukt på å få med seg bølgenes bevegelser, at man har glemt å se ut mot horisonten. Men bølgen som traff meg, fikk meg til å se. Torden og lyn kommer rullende innover, fort. Nakke hårene reiser seg. Jeg begynner å skjønne at det er nærme nok nå, dette uværet. Nå får adrenalinet enda mer fart på seg. Og jeg kjenner trangen til å løpe. Det smeller en gang, ikke langt unna. Jeg kunne telle til 4. Og så smalt det en gang til. Da var det rett over hodet på meg.

Da var jeg snar å snu på hælen å komme meg til bilen. Aldri har vel bilen vert så langt unna som denne dagen. Men jeg kom meg trygt tilbake.

Og så sliten som man var, når kroppen endelig hadde klart å roe seg ned. Utrolig hva adrenalin kan gjøre med kroppen. Og hvor utholdende man da kan være.

Mange dagers hvile etterpå, for å oppleve dette. Men så absolutt verdt det.

Glede i hverdagen, selv om alt føles mørkt.

I en noe tung hverdag, en hverdag som den jeg strever i. Så er det om å gjøre å holde på di tingene som bare gir deg noe. Noe som bare fyller deg med glede. Det nytter ikke å grave seg ned i all denne gørra. Selv om man kanskje aller helst, bare kunne tenkt seg å dratt den tykke dyna godt over hodet og bare blitt der. Da blir man fanget i det sorte hullet da.

Uansett hvor sliten og klar man er for tiden. Så pleier jeg ofte bare å sette bort alt av hus arbeid og ting som burde ha vert gjort, bare for å gjøre noe som gleder denne kroppen her. For det trenger man innimellom. Mange av dere her inne vet at jeg elsker foto, natur og dyr. Det er noe jeg VIRKELIG brenner for. Det er meg. Jeg elsker det.

Så ja, jeg må ofte nå for tiden, droppe alt som man “må” gjøre i en vanlig hverdag. Bare for å klare å være litt meg. Altså fotografere. Det er jo ikke bare bildene som gjør at jeg elsker dette. Men jeg nyter virkelig alt det fine man ser, opplever og ikke minst føler. Og på veldig dårlige dager. Som jeg har ofte i disse dager. Så kan jeg dra frem disse bildene. Og faktisk føle hvordan det var den dagen jeg tok di forskjellige bildene. Det gjør meg glad å se tilbake på. Og vite at det er jeg som har vert ute der i verden og lett meg frem til di forskjellige motivene. Og man har noe å holde på med, når man er bundet til senga eller sofaen. Jeg kommer meg bort fra det sorte hullet.

Alt i alt, det nytter ikke å gi opp. Selv om man ofte føler at hele verden er mot deg.

Igjen…. Når formen bare ikke er der. Så har man kanskje en bil. En bil man kan sette seg inn i. Så slipper man å gå langt. Man kjør til en plass, hvor man så å si er nesten nede i fjære kanten. Sette seg på berget og bare nyte. Eller som meg.Ta bilder som dette, samtidig som man nyter utsikten. Tanken er, at man trenger ikke gå kjempe langt bare for å se noe fint.

Og når man nå sitter der, å lytter og ser. Så kan det jo dukke opp noe annet spennende. Som foreksempel ei havørn.

Eller kanskje ei Kvikkand.

Man vet aldri. Plutselig er det bare noe spennende som skjer. Noe som gjør at man føler seg heldig og rett å slett glad. For ei lita stund.

Jeg elsker verden litt. Når jeg kan se tilbake på dager som dette.