Naturens jente

Eller jeg må kanskje si naturens jenter, for vi var/er stort sett to når vi tråler skog og mark for tiden. Jeg må nok innrømme at jeg trives bare mer og mer ute i det fri. Nå skulle jeg bare så inderlig ha ønsket at jeg hadde en kropp som faktisk vill være med på dette opplegget hele tiden. Det kan kanskje se ut som om at jeg er ofte på sånne turer. Men ingen andre enn meg og min venninne vet hvor “harde” eller ikke disse turen er. Det er ikke ofte at vi går lange turer lengre.

Det er ingenting jeg ønsker mer enn at man på magisk vis bare plutselig ble helt friske. Så friske at man kunne gjøre absolutt alt man ønsker og drømmer om. Jeg har virkelig hatt er helt utrolig fantastisk, super flott dag sammen med min venninne. Nå begynner virkelig naturen endelig å våkne. Og man skulle så gjerne ha våknet med den. Men denne kroppen her, ja den føles bare tyngre og tyngre. Mitt største og verste mareritt, er tanken på å må gi opp alt dette som man virkelig brenner for. Men det føles dessverre mer og mer som om at det er det som kommer til å skje.

Jeg har blitt naturens jente di siste to årene. Jeg føler meg levende, jeg drømmer igjen på grunn av den, og alle opplevelsene man har hatt med å være ute i det fri. Naturen blir bare vakrere og vakrere i mine øyne.

Men jeg må si det. At når man en dag tar seg en tur, sånn som i dag. Ja jeg nyter det virkelig, det er ikke det. Det er bare at….. Når jeg bruker denne kroppen, sånn som jeg gjorde i dag. Ute, der jeg føler at jeg lever, der jeg føler meg fri, der jeg drømmer, der jeg er meg. Så har jeg dessverre brukt opp all min reserve energi til det man trengs til, når man kommer hjem. Man skal være mamma, husmor, lærer, sjåfør….. Men jeg, ja jeg må velge hva jeg kan gjøre den og den dagen for tiden. Det er ikke morsomt å må velge mellom turer og familie, for jeg er like glad i dem begge.

Hvordan klarer man å velge. Altså valget er egentlig enkelt sånn sett. Familien går foran alt. Det er vanskelig å være syk. Spesielt når det går ut over flere enn bare deg selv.

Jeg ønsker, av hele mitt hjerte at alle som sliter med noe, uansett hva det måtte være, på magisk vis våkner i morgen og så er alt perfekt. Om det så er for bare noen dager. Jeg personlig skal ikke be om mer enn det. Bare en dag eller to der man er helt ok.

Sykehuset igjen i morgen/i dag klokken er jo over tolv nå som fingrene går over tastaturet. Jeg gruer meg. Men kanskje er man så heldige/ikke heldige at man endelig får vite hva som feiler denne skrot kroppen. Det kan jo være ingenting, eller kanskje er det faktisk noe. Men uansett hva. Jeg skal aldri slutte å være den jeg er. Jeg er meg. Og jeg gir alt for di jeg er glad.

Hvem blir vel ikke glad i dette ?

7 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg