Man har det bra tross alt

Jeg vet ikke hvor bra det er at jeg skriver om dette. Men denne opplevelsen gjorde noe med meg.

 

Den tanken for fort gjennom hodet på meg i går da vi tok en “søndags” tur på en torsdag. Det var tross alt en lang og kjedelig rød dag. Så hvorfor ikke ta med seg kameraet og kjøre seg en liten lang tur. Bedre enn å bare sitte hjemme.

Disse turene som vi pleier å ta. Pleier stor sett å være veldig koselige. Og også spennende. Bare det å se nye plasser synes jeg er helt fantastisk. Fikk da noen få bilde motiver før vi kom oss til Inderøy. Men været var ikke helt med oss i går. Men det hadde da ikke noe å si. Godt å bare være litt ute av huset.

Turen gikk videre til Verdal. Men på tur fra Inderøy til Verdal hendte det noe. Noen biler foran oss, stoppet brått. Noe som resulterte i at vi også måtte hive oss på bremsen. Jeg som var opptatt med å se mot skogen, registrerte ikke dramaet med en gang som hente rett foran oss. Jeg kjente at hjerte gjorde et hopp. Og jeg ble både redd, bekymret og trist på en gang. For på den ene siden av veien var det et fengsel. Og over gjerdet hadde det kommet en mann over. Han løp rett over veien uten å se seg for. Det kunne nesten se ut som om at han ikke ønsket å være her i denne verden noe mer. Han gråt, han ropte, han falt over ende i grøfta, og ble sittende der i tynne klær og rope ut sin fortvilelse. Man kunne se på hele han at han ikke hadde det godt.

Jeg kjente at hjelperen i meg, ville ut å se til han, hjelpe han. Men noen andre hadde sett det samme som oss. Og var på vei til han. Jeg hadde små unger i bilen. Og ville ikke utsette dem for dette. Spesielt når gråten satt tykt i halsen på meg, bare ved synet av denne fortvilte mannen. Han hadde det veldig, veldig vondt. Og når det er tøft for meg som voksen å se dette. Så vil jeg ikke utsette ungene for det. Det skal sies, at hadde det ikke vert noen andre der. Så hadde jeg gått ut.

Akkurat denne opplevelsen fikk meg til å tenke veldig i går, på tur hjem igjen. Alle har man sine problemer, store som små. Det finnes mange der ute som har det veldig, veldig vanskelig.

Jeg har mitt. Men etter denne opplevelsen så føles det per i dag bare som en liten bagatell i forhold. Mine tanker går til denne mannen. Og jeg håper virkelig, av hele mitt hjerte at han en dag får det bra.

Det føles nesten feil å legge ut bilder til dette innlegget. Men fotografering og natur er det som reddet meg. Og bilder av en vakker natur, kan kanskje gjøre andre glade.

Solen som varmer ditt kinn, når du føler deg litt trist og lei.

Kanskje får denne solnedgangen deg til å føle litt ro.

Med dette ønsker jeg dere alle så fine dager som mulig fremover. Ta vare på hverandre.

 

5 kommentarer
    1. det var utrolig vakre bilder.Skjønner att dette var en spesiell opplevelse,det er trist når mennesker kommer på kanten med livet,vi må bare håpe både denne mannen og mange med ham får hjelp til en dag å kunne leve et godt liv ja

    2. Jeg synes bildene passet på en måte jeg. For det er godt med noe pent å se på, selv om noen har det vondt. Det er verden begge deler. Og livet. Håper han fikk noe hjelp <3

    3. Uff…Ja mange som sliter…flere en vi tror…og vi aner aldri hva som befinner seg bak en flott og tilsynelatende ubekymrede fasade……Uff..skjønner deg så godt..men..om dette var en fange..så kunne det jo vært farlig å gå ut også da….men tror jeg også ikke hadde tenkt på det….man vil jo bare hjelpe! Flotte bilder..ja..helt nydelige var de! ha en god kveld!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg