Jeg hører deg

Jeg hører deg, du lokker så fint der ute med dine små rop. Jeg hører deg, du kvitrer så nydelig. Jeg hører deg, blant suset i trærne. Alt lokker, alt frister. Men kroppen føles død, den klarer ikke i dag.

Ørnene sitter der ute og bare venter, det er jeg sikker på. Jeg kan høre den hele tiden. Der den kanskje roper etter en make. Kan nesten se den for meg, der den sitter så majestetisk og stolt oppå den høyeste fjell toppen, eller den fineste berg nabben. Og bare bretter ut di fine vingene sine, og viser seg stolt frem. Skulle ønske jeg kunne sitte der sammen med den. Å bare rope ut at man er fri, fri til å fly hvor som helst, når som helst.

Jeg kan høre rådyrene på morgenkvisten, med sine små rop. Kanskje snakker di med hverandre, eller kanskje er det en liten advarsel om å være forsiktig. Farer lusker jo overalt. Jeg kunne så gjerne ha tenkt meg å sittet der i skogs kanten og ventet på dere. Men må heller nyte et bilde jeg har oppi hodet. En dag om ikke så lenge, så skal jeg sitte der og vente på dere.

Di små fuglene, di fine gode lydene. Lydene om vår og varmere tider. Det er nesten så di kan fortelle at dagen ute i dag, er en fin dag. Ikke regn og ikke mye vind. Så mye mer liv det er i dem på en god dag, enn det er når det er en grå og rufsete dag. Di er nesten som oss. Vi føler oss jo bedre på en lys solskinnsdag, i forholdt til en grå, kald og vått dag. Di har blitt flere i det siste, våren er her snart. Som man gleder seg til mer varme. Det gjør nok di også.

Hjertet og hodet lengter sånn etter å ut og bare nyte, nyte alt dette fine vi har rundt oss. For jeg kan høre dem, høre dem alle. Di sitter der og lokker.

10 kommentarer

Siste innlegg