Stikke fra alt

Når man er på dette rehabiliterings oppholdet som jeg er på, så er det en del man skal prøve å være med på. Alt etter hva man klarer så klart. Her er det samtaler med den ene og den andre, alt fra psykolog til en kontakt person, og så har man forskjellige trenings opplegg som forgår gjennom hele dagen. Om å gjøre å holde tungen rett i munnen her. Jeg har ikke mulighet til å klare å være med på alt.

Og denne dagen som har vert i dag startet med samme opplegg som dagene før. Vi klarte å få ordnet sånn at den ene samtale gruppen ble gjort ute i det fine været. Noe som var veldig godt. I stede for å sitte inne på dette rommet hele dagen. Og når dette var ferdig. Så skulle man egentlig vert med på forskjellige trenings aktiviteter resten av dagen.

Men det ble glatt droppet, til fordel for å pakke tur veska og sette nesen nedover mot sjøen. Ikke et eneste vindpust, stor sol og lukten av vår fristet for mye. Denne dagen skulle tilbringes ute, så mye som man bare klarte. Vi har ikke akkurat vert bortskjemt med så alt for mye fint vær i det siste.

Noen flere fra gruppen jeg er med i, ble også med. Og vi brukte mange timer vet havet. Bål ble tent og praten gikk lett. Ble liggende på berget med magevesken som hodepute og bare nyte varmen som solen ga oss i dag. Nesten så jeg tror at nesen har blitt litt solbrent også.

Resten av gjengen gikk opp litt før meg. For jeg skulle nyte solen helt til den ikke var å se mer. Godt å sitte litt der alene også. Bare for å tømme hodet litt for tanker, nyte stillheten, høre måsene i det fjerne og små bølger som så vidt slår inn mot berget. Og så klart få tatt noen bilder av en nydelig fargerik aften.

Gjorde ingenting kjenner jeg, å stikke av litt på en så fin dag som det har vert i dag. Jeg angrer ikke på det.

Glede i hverdagen, selv om alt føles mørkt.

I en noe tung hverdag, en hverdag som den jeg strever i. Så er det om å gjøre å holde på di tingene som bare gir deg noe. Noe som bare fyller deg med glede. Det nytter ikke å grave seg ned i all denne gørra. Selv om man kanskje aller helst, bare kunne tenkt seg å dratt den tykke dyna godt over hodet og bare blitt der. Da blir man fanget i det sorte hullet da.

Uansett hvor sliten og klar man er for tiden. Så pleier jeg ofte bare å sette bort alt av hus arbeid og ting som burde ha vert gjort, bare for å gjøre noe som gleder denne kroppen her. For det trenger man innimellom. Mange av dere her inne vet at jeg elsker foto, natur og dyr. Det er noe jeg VIRKELIG brenner for. Det er meg. Jeg elsker det.

Så ja, jeg må ofte nå for tiden, droppe alt som man “må” gjøre i en vanlig hverdag. Bare for å klare å være litt meg. Altså fotografere. Det er jo ikke bare bildene som gjør at jeg elsker dette. Men jeg nyter virkelig alt det fine man ser, opplever og ikke minst føler. Og på veldig dårlige dager. Som jeg har ofte i disse dager. Så kan jeg dra frem disse bildene. Og faktisk føle hvordan det var den dagen jeg tok di forskjellige bildene. Det gjør meg glad å se tilbake på. Og vite at det er jeg som har vert ute der i verden og lett meg frem til di forskjellige motivene. Og man har noe å holde på med, når man er bundet til senga eller sofaen. Jeg kommer meg bort fra det sorte hullet.

Alt i alt, det nytter ikke å gi opp. Selv om man ofte føler at hele verden er mot deg.

Igjen…. Når formen bare ikke er der. Så har man kanskje en bil. En bil man kan sette seg inn i. Så slipper man å gå langt. Man kjør til en plass, hvor man så å si er nesten nede i fjære kanten. Sette seg på berget og bare nyte. Eller som meg.Ta bilder som dette, samtidig som man nyter utsikten. Tanken er, at man trenger ikke gå kjempe langt bare for å se noe fint.

Og når man nå sitter der, å lytter og ser. Så kan det jo dukke opp noe annet spennende. Som foreksempel ei havørn.

Eller kanskje ei Kvikkand.

Man vet aldri. Plutselig er det bare noe spennende som skjer. Noe som gjør at man føler seg heldig og rett å slett glad. For ei lita stund.

Jeg elsker verden litt. Når jeg kan se tilbake på dager som dette.

 

Det lille ekstra

Jeg er mye ute å går både i fjellet og langs sjøkanten. Men så er det da noe med det. At av og til så savner man bare det bitte lille ekstra.

Altså en solnedgang, den er bestandig forskjellig. Dagene er aldri di samme. Men når man nå driver å fotograferer, så kan det være litt morsomt å gjøre noe litt annerledes med bildene. For en solnedgang, er jo en solnedgang uansett. Altså man kan bli litt små lei av å se nesten di samme bildene gå om igjen og om igjen.

Da hender det at jeg finner meg små vann for eksempel. Da kan man få til spennende speilinger. Eller så har jeg ofte med meg ei krystall kule, eller det mange kaller for en lensball. Utrolig hvor mye spennende man kan få til med det.

Nå har jeg kameraet med meg i bilen stort sett bestandig. Noe som vil si at man fort kan hoppe ut av bilen når man ser noe spennende. Sånn som helgen som var. Jenta her, ja hun skulle egentlig på butikken. Men det var noe med skyene og solen som gjorde at jeg ble trukket mot sjøen. Så da ble det en avstikker da. Gjett om jeg var glad for at jeg hadde med meg alt jeg trengte. Da kunne altså butikk, få være butikk for min del. Bare se på bildene, så skjønner dere.

En solnedgang, trenger så absolutt ikke å bare være en solnedgang.

Først en solnedgang uten noe ekstra. Nydelig det også. Men….

Med denne, blir alt så mye morsommere.

 

Fargerikt

Alle er man vel glade i solnedganger. Når ettermiddagene kommer, og himmelen skifter til all verdens vakre farger. Da klarer ikke jeg å sitte i ro. Når det kanskje at på til er litt små skyete, så blir fargespillet bare enda finere.

Veldig ofte så må ungene bare hive på seg ute klærne og bli med mor når hun skal på solnedgangs jakt. Men når jeg ser dem løpe rundt om kring på stranda eller står på berg kanten å kaster steiner i vannet. Så vet jeg at di egentlig koser seg. Egentlig godt å få dem litt bort fra disse skjermene, som det dessverre brukes så alt for mye tid på. Enda så klarer jeg å få dratt dem med meg, og det skal nytes så lenge det går.

Hadde det ikke vert for foto hobbyen min. Så hadde vi gått glipp av mange fine dager og opplevelser ute i naturen. Kanskje kan jeg klare å få noen av barna også til å bli interessert i fotografering.

Det gir i vertfall meg en slags indre ro, og kanskje en del adrenalin kick innimellom når man har fjorten ørner rett over hodet, eller når man tar bilder i storm, der bølgene slår over både deg og kamera utstyr. Man går på tur, men ikke for å trene på noe slags vis. Man går på tur på et helt annet måte. Man leter, man studerer, man oppdager og man virkelig nyter alt man ser. Jeg elsker hobbyen min.

Men solnedganger

Alle er magiske og forskjellige på hver sin måte.

Glasskulen er populær.

Men alle solnedganger er fine på sitt vis. Bølger i solnedgang, di er fine di også.

Magisk natur

Tankene flyter best ute i det fri. Alle trenger man en plass, der man bare kan koble ut. Bort fra alt kjas og mas. Hverdagen kan rett å slett bli litt mye for alle og en hver.

Verden har i vertfall blitt litt for mye for meg i det siste. Kroppen er ikke lenger med meg. Og tankene herjer.

Heldigvis, så har man en plass å rømme til. En plass som gir litt energi. Og som drar tankene bort litt. Naturen, naturen er min plass. Plassen min for å komme bort litt.

Bilder….. Jeg kan gi dere bilder i fleng. Men ord, ja det er vanskelig.

Konglebit. En utrolig nydelig fugl. En egentlig ganske stor fugl. Men den lager den fineste lille lyden. Kan stå lenge å bare studere den. Nydelige farger på den. Hannen er litt mer rød. Fine er di begge, både hannen og hunnen.

Og solnedganger. Finnes vel ikke et menneske der ute, som ikke liker dette. Jeg elsker å sitte å se på når solen går ned. Di fineste solnedgangene man kan få, er når det er skyer på himmelen. Farge spillet i skyene. Ja bildet sier alt. Jeg elsker det. Og det er dette som gir meg energi. Som gjør at jeg føler meg levende. Som får tankene mine bort. Om så bare for en stakkars stund.

Bare å glede seg, eller….

Ja nå står det altså mye spennende på planen fremover. Eller altså ikke så mye. Men det er både nytt og litt små spennende for meg og min lille familie. Ikke noe jeg hadde kommet til å gjort sånn uten å få litt puff hjelp.

Om fire dager, skal vi pakke koffertene og reise en liten tur til spania. Jeg vet ikke helt om jeg gleder meg eller gruer meg. Er ikke hverdags kost for denne jenta å reise. Veldig hjemme kjær denne hun her egentlig. Så det blir en veldig ny opplevelse. Men en fordel, blir jo å få masse nye foto motiv. Og en annerledes liten ferie tur sammen med familien. Meget mulig at ungene gleder seg aller mest.

Takket være formen min, så tror jeg nok at jeg gruer meg aller mest. Spesielt til reisen. Sånn akkurat nå, føler jeg at man kanskje hadde hatt det aller best hjemme. Men det blir helt sikkert greit når man har kommet seg frem. Blir godt å se at ungene koser seg.

Gjøre det beste ut av reisen, det skal vi. Vi skal kose oss maks. Hørte rykter om at en dyrepark skulle sjekkes. Da vet jeg nå med sikkerhet at jeg er i drømme land. Skulle vist få min aller største drøm oppfylt der. Jeg skal få sett ørner på nært holdt. Og svarte svaner.

Joda jeg gleder meg nok kanskje aller mest.

Må vel legge til noen få bilder i dag også.

Man trenger heldigvis ikke å klatre eller gå for langt for å få sett fine solnedganger. Det beste er å bare sitte nede ved sjøen, å nyte og kjenne varmen av di siste solstrålene, før den går ned i horisonten. Tror nok at mange er enige med meg der.

Yndlings blomstene må få være med på solnedgangs bildene di også.

Kunne tenkt meg sånne dager som dette, hver eneste dag. Spent på hvordan solnedgangene er i spania. Joda jeg er nok spent, og jeg gleder meg masse.

Kanskje er man tilbake

Hei sann….. Lenge siden sist man trykte på disse tastene her. Lengtet etter å skrive har jeg gjort. Men det hender seg nå sånn, at av og til så må man bare tenke på helsen først. Får man en smell, så får man en smell. Da er det greit å bare tenke på seg selv en stund.

Men en liten titt innom, bare for å si at man er da i live, er kanskje greit. I vertfall for di som har sendt en liten melding her inne for å høre om det går bra. Det går bra, så bra som det kan gå. Men å blogger er faktisk mye jobb, enten man tror det eller ikke. Det er liksom ikke gjort på et lite blunk å skrive et innlegg. Det må tenkes og planlegges en del, på hva man skal skrive og hvilke bilder man skal bruke. Og det krever igjen en del bruk av energi, som man absolutt ikke har.

Så jeg har faktisk brukt noen måneder til å faktisk bare tenke på meg selv og familien. Å så klart fotografering. Aldri en dag uten kamera kan dere skjønne. Det er jo meg. Min medisin.

Jeg har da opplevd litt i sommer. Ikke mye. Men sånn akkurat passe. Og bilder deretter har det da blitt. Kanskje har noen av dere lyst til å se litt bilder igjen. Jeg kan jo dele noen få i dag. Kanskje kan jeg finne på å legge inn noen i morgen også. Er greit å ha litt å gjøre selv om man er på et rehabiliterings opphold, eller nå er jeg  jo “bare” på kartlegging i første omgang. Så får vi se da, om det kanskje blir til noe mer.

Nok om det her kommer det noen få bilder.

Bilder her er tatt på bud, altså ikke så alt for langt unna Kristiansund. En fantastisk fin plass.

Dette er også tatt på Bud

Besøk hadde vi i ved teltet vår mens vi var der. Koselige små krabater.

Dette bildet tok jeg i går kveld. På min bitte lille kvelds runde. Bra godt å sitte nede ved denne sjøkanten her. Bildet er tatt på hysneset i Hasselvika. Torden skyer og solnedgang på en gang.

Da fikk dere en liten smake bit. Kanskje kommer det mer i morgen.

Man har det bra tross alt

Jeg vet ikke hvor bra det er at jeg skriver om dette. Men denne opplevelsen gjorde noe med meg.

 

Den tanken for fort gjennom hodet på meg i går da vi tok en “søndags” tur på en torsdag. Det var tross alt en lang og kjedelig rød dag. Så hvorfor ikke ta med seg kameraet og kjøre seg en liten lang tur. Bedre enn å bare sitte hjemme.

Disse turene som vi pleier å ta. Pleier stor sett å være veldig koselige. Og også spennende. Bare det å se nye plasser synes jeg er helt fantastisk. Fikk da noen få bilde motiver før vi kom oss til Inderøy. Men været var ikke helt med oss i går. Men det hadde da ikke noe å si. Godt å bare være litt ute av huset.

Turen gikk videre til Verdal. Men på tur fra Inderøy til Verdal hendte det noe. Noen biler foran oss, stoppet brått. Noe som resulterte i at vi også måtte hive oss på bremsen. Jeg som var opptatt med å se mot skogen, registrerte ikke dramaet med en gang som hente rett foran oss. Jeg kjente at hjerte gjorde et hopp. Og jeg ble både redd, bekymret og trist på en gang. For på den ene siden av veien var det et fengsel. Og over gjerdet hadde det kommet en mann over. Han løp rett over veien uten å se seg for. Det kunne nesten se ut som om at han ikke ønsket å være her i denne verden noe mer. Han gråt, han ropte, han falt over ende i grøfta, og ble sittende der i tynne klær og rope ut sin fortvilelse. Man kunne se på hele han at han ikke hadde det godt.

Jeg kjente at hjelperen i meg, ville ut å se til han, hjelpe han. Men noen andre hadde sett det samme som oss. Og var på vei til han. Jeg hadde små unger i bilen. Og ville ikke utsette dem for dette. Spesielt når gråten satt tykt i halsen på meg, bare ved synet av denne fortvilte mannen. Han hadde det veldig, veldig vondt. Og når det er tøft for meg som voksen å se dette. Så vil jeg ikke utsette ungene for det. Det skal sies, at hadde det ikke vert noen andre der. Så hadde jeg gått ut.

Akkurat denne opplevelsen fikk meg til å tenke veldig i går, på tur hjem igjen. Alle har man sine problemer, store som små. Det finnes mange der ute som har det veldig, veldig vanskelig.

Jeg har mitt. Men etter denne opplevelsen så føles det per i dag bare som en liten bagatell i forhold. Mine tanker går til denne mannen. Og jeg håper virkelig, av hele mitt hjerte at han en dag får det bra.

Det føles nesten feil å legge ut bilder til dette innlegget. Men fotografering og natur er det som reddet meg. Og bilder av en vakker natur, kan kanskje gjøre andre glade.

Solen som varmer ditt kinn, når du føler deg litt trist og lei.

Kanskje får denne solnedgangen deg til å føle litt ro.

Med dette ønsker jeg dere alle så fine dager som mulig fremover. Ta vare på hverandre.

 

Naturovernatting 1

Må nok ta denne natur opplevelsen i flere puljer noen dager fremover. For det ble da ikke mindre enn nesten tre hundre bilder på mindre enn et døgn. Selvfølgelig så er ikke alle bildene noe jeg kommer til å ta vare på. Men det er ble nok til at jeg ikke kan vise frem alt på en gang.

Kan jo starte med noen etter solnedgangs bilder. For det var jo da himmelen rett og slett ble helt utrolig nydelig. Vi var jo så heldige at det var litt skyer på himmelen, og det gjør jo bare at man får et fantastisk farge spill. Og når man i tillegg har noen vannpytter, sjø og blitz til så er det utrolig hvor ivrige man blir. Og hvor masse morsomme bilder man får. Det føltes innimellom som om at man var på en annen planet. Men du og du som vi koste oss. Lo og jabbet i et. Sikker på at en eller annen måtte høre oss.

Varm føn vind hele dagen. Og det ble ikke kaldere før lenge etter at solen har gått ned. Og det at man ikke trengte å stresse hjem etter at solen hadde gått ned, ja det gjorde kvelden enda bedre. Vi hadde jo tross alt sengen med oss. Så vi kunne sitte nede ved sjøkanten så lenge vi ville. Så her kommer del en i bilder.

Nå må det bli bedre snart

Nå er jeg altså så ekstremt lei av dette av og på været. Gleder meg så innmari til at solen finner ut at den skal vise seg frem igjen. Altså det passer jo for så vidt bra at været er som det er, nå som vi driver og pusser opp. Jeg kommer meg jo ikke ut akkurat nå uansett.

Men jeg savner nå å ha den lille stunden ute. Om det nå så er bare for å sitte en liten stund på altanen. Men det har da ikke vert vær til det heller i det siste. Bløt snø og vind er ikke akkurat noe særlig koselig.

Tror det er et lite håp om at det skulle bli bedre til neste uke. Har hørt noen små rykter om det. Og det passer jo utmerket. For da er vi også ferdig med rommet. Håper jeg. Savner di koselige turene med venninna mi. Krysser fingrene for at vi begge er i form til uken, og får til å treffes igjen. Fryktelig lenge siden sist nå. Og det er noe med det. Man savner di stundene der.

Har nå heldigvis en del bilder jeg kan vise frem fra arkivet, bare etter di siste fine dagene vi hadde. Får jo aldri vist frem alle bildene man tar på en tur. For det blir da fort et par hundre bilder. Og alle kan da ikke legges ut i et innlegg. Kjekt å ha noe liggende til at man eventuelt får sånne dager som dette, med dårlig vær, eller om man har andre gjøremål som må gjøres.