Brå stopp

I dag hadde vi store planer, altså jeg og min venninne. Nå viste det seg at det ikke var i dag den høyeste floa skulle være. Det blir ikke før i morgen. Så blir en ny tur da. Men dagen i dag ble helt fantastisk allikevel. Stor flo var det jo, og bølger i massevis. Så vi koste oss vi.

Vi startet ute dagen med å bare kjøre oss en runde. Det så veldig stille og rolig ut i dag. Nesten så det var litt kjedelig til å begynne med. Ikke så mye som et rådyr en gang. Fant ut at vi skulle snu og kjøre til den plassen vi hadde tenkt å gå til, for å studere stor floa. Og det var da jeg oppdaget en liten bevegelse utpå sjøen i side synet. Heldigvis var det en parkeringsplass akkurat der jeg oppdaget dette. Så det var bare å skynde seg å parkere å hoppe ut av bilen. Det jeg hadde sett var en oter. Eller jeg trodde det var bare en. Men det viste seg fort at det var to unger og en voksen. Ungene hadde fått seg en fisk. Så di lekte, spiste og sloss litt. Mens jeg og min venninne fikk lov til å komme ganske så nærme og fotografere dem. Akkurat dette gjorde dagen helt perfekt. Det skulle ikke mer til. Adrenalinet fikk seg en kick start om ikke annet.

Men vi tok turen til nessa også. Bare for å se hvordan det var på havet. Det regnet så masse at det var vanskelig å få til noen skikkelige bilder. Noen bilder ble det. Men må bruke litt tid i kveld på å se igjennom dem. Kanskje får dere se dem i løpet av kvelden. I morgen blir en bedre dag for fotografering. Ikke meldt nedbør og kanskje antydning til sol. Håper å finne noe spennende da også. Krysse fingrene for at vi ser ørn og kanskje et rådyr eller to da.

En av ungene dette. Litt skeptisk. Men han sto lenge nok til at jeg fikk et par bilder. Venninna mi tror jeg var litt heldigere. Gleder meg til å se bildene hennes.

Tøffing dette.

Mor eller far var aldri langt unna. Passet på di små.

En liten smak av været i dag. Mer skal det bli litt senere.

I morgen skjer det

Nå har man brukt nesten hele dagen i går, og nesten hele dagen i dag på å hvile mest mulig. For i morgen blir en spennende dag. Jeg og min venninne elsker jo disse vær meldingene hvor ordet ekstrem vær er blandet inn. Nå er det ikke med tanke på vind denne gangen. Men det skal være så stor flo som det aldri har vert før sies det. Har helt sikkert vert noe lignende før. Men alt som ikke skjer hver eneste dag, er jo spennende.

Så det er klart at vi må ut for å sjekke dette. Det gjør det jo litt ekstra spennende at det skal være vind oppi dette også. Bølger, stor flo og fotoapparat i morgen, det må jo bli en bra dag. Så fremst at det ikke blir alt for mye regn. Eller bra blir det jo uansett, for man får en dag sammen med ei god venninne.

I dag har vert en helt perfekt dag. Greit å ha morsdag. Fikk sove lenge og våknet til frokost på senga. Og aldri har vel senga noen gang vert så full av mennesker som i dag. Oppdaget det at ungene virkelig begynner å bli store. Ble trangt om plassen. Men det var koselig.

Bare å komme seg i seng her snart, sånn at man er opplagt til i morgen. Og krysse fingrene for at man finner spennende motiver.

Sa nå at jeg har brukt di to siste dagene på å slappe av. Men var en bitte liten tur ute i går da solen gikk ned. Himmelen var alt for fristende og fargene var helt perfekt.

Denne soloppgangen er fra forrige uke. Var nydelig da også.

Kresen

Hadde aldri trodd at jeg skulle bli den som skulle bli kresen når det kommer til fotografering. Når jeg startet med denne hobbyen, så tok jeg bilder av så og si alt. Men etter som årene har gått, så har jeg blitt bare mer og mer kresen. Man blir liksom så nøye på hvordan alt skal se ut.

Skal jeg ta bilder av en solnedgang. Så liker jeg aller best at det er skyer på himmelen. For da blir det ofte et helt fantastisk farge spill på himmelen. og det kan også helst være stille på sjøen eller vannet. For refleksjon gjør bildene bare enda mer spennende. Men så heldig har jeg ikke vert i det siste. Har vert vind så og si konstant i det siste.

Skal jeg ta bilder av landskap. Så liker jeg speilinger eller at man får til litt mystiske situasjoner. Med skodde eller bare rett og slett et spesielt lys. Det har jeg heldigvis opplevd mye av i det siste. For her har det vert vær så det holder.

Dyr, ja skal jeg ta bilder av dyr. Så har jeg blitt fryktelig avhengig av å ha det helt perfekte lyset. Jeg orker ikke å prøve en gang hvis lyset er helt feil. Uansett hvor nærme ørnen eventuelt kan være.

Ja du snakker om, jeg trodde ikke jeg kunne bli kresen. Men det har jeg altså blitt så det holder. Men er kanskje det som gjør at man bare blir flinkere. Man utfordrer seg selv. Skal prøve å finne noen bilder her. Sånn at dere kanskje skjønner hva jeg mener.

Her for eksempel. Bildet hadde blitt veldig kjedelig i mine øyne, med bare en helt ren himmel. Altså blå himmel og sol. Her har jeg fått lit hjelp av et jagerfly også. Savnet bare at sjøen var litt stillere.

Dette landskapet hadde blitt veldig kjedelig med bare en mørk grå himmel. Så skodde med litt solskinn i gjør mye. I tillegg var jeg heldig og fikk med en måse også. Å så lyser den lille mengden med snø opp litt.

Her var jeg i utgangspunktet usikker på om jeg ville ta bilde av denne elg frøkna. For det var egentlig ganske mørkt enda. Men takket være snøen som hadde komme. Så fikk jeg det lyset jeg trengte. Hadde ikke snøen vert der, så hadde bildet blitt veldig mørkt.

Her har man himmelen som gir et fantastisk farge spill. Å så hadde jeg i tillegg stille sjø og litt snø. Lys forholdet ble perfekt. Så ja jeg har blitt fryktelig kresen. Men hvorfor ikke. Det gjør bildene bare litt mer spennende.

 

En magisk kveld/natt

Ja nå har man endelig våknet skikkelig etter nattens farting. Ulempen med å være natur fotograf er at man av og til må ut om det så er midt på natten. Er kanskje ikke egentlig en ulempe. Er mest spennende å få med seg det som skjer ute i verden. Jeg har en app på mobilen som sier i fra hvis det er meldt mye nordlys aktivitet. Så i går kveld skulle det endelig bli en del igjen. Jeg takker ikke nei til det. Tror nok di aller fleste liker nordlys.

Greide ikke å dra alene. Dumt å være mørk redd sånn sett. Så min datter ble med. Heldigvis var det helg igjen, så gjorde ikke noe at det ble en liten sen kveld på henne. Og hun har også godt av å være med en tur ut. Tror hun syntes at det var spennende. Var egentlig heldig med at det ikke var så veldig mørkt. Den stor månen lyste godt opp i går. Så hodelyktene ble veldig lite brukt.

Vi fant oss en perfekt plass vet et blank stille vann. I håp om at nordlyset ville speile seg i vannet. Heldigvis ikke noe vind i går. Så da gikk det greit å stå der å vente. Nordlyset startet tamt. Og vi fikk ikke det store spillet i det. Altså det danset ikke masse. Men vi fikk nå sett det. Både jeg og jentungen var fornøyde med det.

Vi snakket også om, at nesten gang vi skulle på en sånn tur, så skulle vi ha med soveposer og hengekøyer. Vert greit å hatt en plass å lagt seg nedpå litt å slappet av mens man ventet. Og kakao,mat og bål skal fikses neste gang. Seks timer ble det i venting på oss i går. Så vi var rimelige slitne når vi dro hjem. Jenta sovnet i bilen hun.

Månen var skikkelig nydelig i går.

Er ser vi så vidt nordlyset.

Så begynte det å ta seg opp litt.

Ut å opplev

Ja uansett hvor trøtt og trasig man er innimellom, så gjør det egentlig utrolig godt å komme seg ut uansett. Det var grått å stusslig i dag, men ingen nedbør til å begynne med. Så bestemte meg for at en liten tur skulle det bli uansett. Kan være spennende å fotografere når det har regnet masse også.

Jeg hadde egentlig ikke noe tur mål i dag. Så bilen var kjekk å ha. Kjørte litt rundt omkring før jeg bestemte meg. Jeg ville ta bilder av fossefall i dag. For di var det mer enn nok vann i, etter at all denne snøen har smeltet og det hadde regnet masse. Morsomt å øve seg på silke effekten. Altså få vannet til å se ut som silke.

Men før jeg kom meg dit hvor fossefallene er. Så oppdaget jeg i øyekroken en falk som jaktet, var bare å slenge bilen i veikanten, sette på blink lyset og få frem kameraet. Perfekt ble ikke bildet. Men må si at jeg ble sånn passelig fornøyd. Dem er fryktelig vanskelige å fotografer. Små og raske som dem er. Men en tårnfalk med bytte ble det.

Men så gikk veien videre til fossefallene. Ble litt mer fornøyd med bildene jeg fikk til der.

Litt kan man da få ut av en grå og trist regnværs dag også. Nå skal det lades opp til nordlysjakt i kveld.

 

Når det stormer som verst

Er det ikke i kroppen det stormer og herjer som mest i. Så er det naturen som kan å vise sine krefter. Og jammen har vi da hatt nok av vær di siste månedene.

Å sitte hjemme bare for å se at det stormer i gjennom vinduet er ikke meg. Jeg må ut for å virkelig kjenne på kreftene. Selv om det er ei kjempe har påkjenning for kroppen. Rart hva adrenalinet kan gjøre. Man føler seg helt perfekt, når adrenalinet jobber i takt med bølgene.

Man står dere på berg kanten og ser den kjempe mørke himmelen komme rullende mot deg. Du vet uværet kommer for fult. Bølgene tar seg opp. Og vinden sliter deg nesten over ende. Jeg elsker det.

Bølgene blir så store, at man virkelig kan smake salt vannet. Farlig nærme står man sjø kanten. Og adrenalinet jobber for fult. Man kjenner virkelig at man lever. Klikket på kameraet høres konstant. Man prøver å få meg seg alt hva stormen vil vise frem. Man er helt oppslukt. Helt til en bølge slår innover berget der du står, og du får vann opp til knærne. Best å kanskje få flyttet seg litt. Før man får seg en ufrivillig badetur. Sånn er det når man prøver å kanskje være litt for tøff.

Tankene har vert så oppslukt på å få med seg bølgenes bevegelser, at man har glemt å se ut mot horisonten. Men bølgen som traff meg, fikk meg til å se. Torden og lyn kommer rullende innover, fort. Nakke hårene reiser seg. Jeg begynner å skjønne at det er nærme nok nå, dette uværet. Nå får adrenalinet enda mer fart på seg. Og jeg kjenner trangen til å løpe. Det smeller en gang, ikke langt unna. Jeg kunne telle til 4. Og så smalt det en gang til. Da var det rett over hodet på meg.

Da var jeg snar å snu på hælen å komme meg til bilen. Aldri har vel bilen vert så langt unna som denne dagen. Men jeg kom meg trygt tilbake.

Og så sliten som man var, når kroppen endelig hadde klart å roe seg ned. Utrolig hva adrenalin kan gjøre med kroppen. Og hvor utholdende man da kan være.

Mange dagers hvile etterpå, for å oppleve dette. Men så absolutt verdt det.

Sette seg selv først

Er det noe som er enkelt å få til, å sette seg selv først. Tenke på deg selv og bare være seg selv. Er det så lett.

Jeg synes ikke det. Hvordan gjør man det. Spesielt når man bestandig har vert en person, som hele tiden tenker på andre foran seg selv. Det er letter å passe på andre, enn seg selv. Så hvordan gjør man det.

Tror ikke jeg er skapt sånn, at dette er noe jeg skal få til. Jeg liker overhode ikke å ha den muligheten, til kun å tenke på meg selv. Det trykker en bare enda lengre ned. Når man til slutt begynner å innse at man er sykere enn det man trodde.

Enn at denne spreke personen, meg, ikke klarer å gjøre det jeg gjorde for tre år siden. Hva skjedde, hvorfor er jeg her jeg er i dag. Hva skjedde. Det spørsmålet surrer å går oppi hodet hele tiden. Frilufts menneske, som nesten ikke klarer å være noe frilufts menneske lengre.

Joda når man er på rehabilitering, så kan man jo sette seg selv først. Men det er faktisk litt vanskelig, når man aldri har gjort det før. Og hvordan kan man finne ut hva som egentlig feiler en. Når man ikke får andre til å forstå. For å få noen til å forstå, så må man jo også ha den rette personen der, den rette som er der og lytter. En man føler at man kan åpne seg opp til. Men hvor er disse menneskene man burde snakke med. Hvor er di når man trenger dem.

Det er heller ikke lett når man er sendt hit, til denne plassen på feil grunnlag. Det føles overhode ikke greit å bli presset til noe en sliten kropp slettes ikke klarer. Men hvem skal man si det til. Når ingen er der og lytter.

Tre dager igjen. Så skal jeg hjem. Hjem der jeg kan tenke på andre enn meg selv.

Godt å ha fine tenke steder.

Det er jo fint her i Hasselvika.

Været er ikke med oss hver dag. Men selv om det regner innimellom. Så synes jeg nå at det er fint allikevel. Naturen er mitt fristed. Om jeg så bare går rett utenfor husveggen.

Man får prøve å gjøre det beste ut av dagen, ikke sant.

Kanskje er man tilbake

Hei sann….. Lenge siden sist man trykte på disse tastene her. Lengtet etter å skrive har jeg gjort. Men det hender seg nå sånn, at av og til så må man bare tenke på helsen først. Får man en smell, så får man en smell. Da er det greit å bare tenke på seg selv en stund.

Men en liten titt innom, bare for å si at man er da i live, er kanskje greit. I vertfall for di som har sendt en liten melding her inne for å høre om det går bra. Det går bra, så bra som det kan gå. Men å blogger er faktisk mye jobb, enten man tror det eller ikke. Det er liksom ikke gjort på et lite blunk å skrive et innlegg. Det må tenkes og planlegges en del, på hva man skal skrive og hvilke bilder man skal bruke. Og det krever igjen en del bruk av energi, som man absolutt ikke har.

Så jeg har faktisk brukt noen måneder til å faktisk bare tenke på meg selv og familien. Å så klart fotografering. Aldri en dag uten kamera kan dere skjønne. Det er jo meg. Min medisin.

Jeg har da opplevd litt i sommer. Ikke mye. Men sånn akkurat passe. Og bilder deretter har det da blitt. Kanskje har noen av dere lyst til å se litt bilder igjen. Jeg kan jo dele noen få i dag. Kanskje kan jeg finne på å legge inn noen i morgen også. Er greit å ha litt å gjøre selv om man er på et rehabiliterings opphold, eller nå er jeg  jo “bare” på kartlegging i første omgang. Så får vi se da, om det kanskje blir til noe mer.

Nok om det her kommer det noen få bilder.

Bilder her er tatt på bud, altså ikke så alt for langt unna Kristiansund. En fantastisk fin plass.

Dette er også tatt på Bud

Besøk hadde vi i ved teltet vår mens vi var der. Koselige små krabater.

Dette bildet tok jeg i går kveld. På min bitte lille kvelds runde. Bra godt å sitte nede ved denne sjøkanten her. Bildet er tatt på hysneset i Hasselvika. Torden skyer og solnedgang på en gang.

Da fikk dere en liten smake bit. Kanskje kommer det mer i morgen.

Naturens jente

Eller jeg må kanskje si naturens jenter, for vi var/er stort sett to når vi tråler skog og mark for tiden. Jeg må nok innrømme at jeg trives bare mer og mer ute i det fri. Nå skulle jeg bare så inderlig ha ønsket at jeg hadde en kropp som faktisk vill være med på dette opplegget hele tiden. Det kan kanskje se ut som om at jeg er ofte på sånne turer. Men ingen andre enn meg og min venninne vet hvor “harde” eller ikke disse turen er. Det er ikke ofte at vi går lange turer lengre.

Det er ingenting jeg ønsker mer enn at man på magisk vis bare plutselig ble helt friske. Så friske at man kunne gjøre absolutt alt man ønsker og drømmer om. Jeg har virkelig hatt er helt utrolig fantastisk, super flott dag sammen med min venninne. Nå begynner virkelig naturen endelig å våkne. Og man skulle så gjerne ha våknet med den. Men denne kroppen her, ja den føles bare tyngre og tyngre. Mitt største og verste mareritt, er tanken på å må gi opp alt dette som man virkelig brenner for. Men det føles dessverre mer og mer som om at det er det som kommer til å skje.

Jeg har blitt naturens jente di siste to årene. Jeg føler meg levende, jeg drømmer igjen på grunn av den, og alle opplevelsene man har hatt med å være ute i det fri. Naturen blir bare vakrere og vakrere i mine øyne.

Men jeg må si det. At når man en dag tar seg en tur, sånn som i dag. Ja jeg nyter det virkelig, det er ikke det. Det er bare at….. Når jeg bruker denne kroppen, sånn som jeg gjorde i dag. Ute, der jeg føler at jeg lever, der jeg føler meg fri, der jeg drømmer, der jeg er meg. Så har jeg dessverre brukt opp all min reserve energi til det man trengs til, når man kommer hjem. Man skal være mamma, husmor, lærer, sjåfør….. Men jeg, ja jeg må velge hva jeg kan gjøre den og den dagen for tiden. Det er ikke morsomt å må velge mellom turer og familie, for jeg er like glad i dem begge.

Hvordan klarer man å velge. Altså valget er egentlig enkelt sånn sett. Familien går foran alt. Det er vanskelig å være syk. Spesielt når det går ut over flere enn bare deg selv.

Jeg ønsker, av hele mitt hjerte at alle som sliter med noe, uansett hva det måtte være, på magisk vis våkner i morgen og så er alt perfekt. Om det så er for bare noen dager. Jeg personlig skal ikke be om mer enn det. Bare en dag eller to der man er helt ok.

Sykehuset igjen i morgen/i dag klokken er jo over tolv nå som fingrene går over tastaturet. Jeg gruer meg. Men kanskje er man så heldige/ikke heldige at man endelig får vite hva som feiler denne skrot kroppen. Det kan jo være ingenting, eller kanskje er det faktisk noe. Men uansett hva. Jeg skal aldri slutte å være den jeg er. Jeg er meg. Og jeg gir alt for di jeg er glad.

Hvem blir vel ikke glad i dette ?

Jeg er så klar

Ja nå kan jeg nesten ikke vente lengre. Hvor blir det av våren og varmen. Jeg er så lei av disse hvite flakene og den sure og kalde vinden. Jeg har jo fått noe i posten, som bare venter på å bli brukt.

Denne jenta er nemlig klar for å oppleve naturen på en helt ny og spennende måte. Nå skal jeg virkelig bli villmarkens jente. Jeg har nemlig fått tak i hengekøya. Altså ei skikkelig hengekøye, med myggnetting og greier. Til og med ungene ble helt i ekstase. Har sagt at di skal få være med di også. Men tror det blir en og en i gangen, sånn til å begynne med. Tror det kan bli vanskelig nok å ta med bare meg selv på tur di første gangene. Ikke minst å huske på alt som må være med.

Jeg får sånn gode minner av dette. Mest gode minner fra den tiden vi var på turer med min pappa. Håper virkelig at jeg klarer å bringe sånne gode følelser og minner videre til ungene.

Så nå lengter jeg bare enda mer til disse varme vår dagene. Kan jo så klart sove ute om vinteren også. Det er bare at jeg fryser jo konstant. Så tror dette må testes i litt mildere temperaturer først.

Jeg har drømt om dette i over et år nå. Så nå er det bare å planlegge og gjennomføre.

Var da litt nørkt på kjøkkenet mitt. Men måtte jo prøve å henge den opp.

Så nå får tiden bare vise om dette er noe for meg. Jeg tror og håper det. For når jeg først er på tur, så er tiden så alt for kort. Kanskje blir det bedre nå. Vi får vente og se.