Helt fantastisk

Nå har man gått her så og si nesten hele vinteren uten at det egentlig har vert noen vinter å skryte av. Altså det har vert som en lang høst og en veldig tidlig vår. Så og si nesten ikke vert verken snø eller is. Når jeg sier tidlig vår. Så er det nok med tanke på at man alt har funnet hestehoven, den kom i slutten på januar her. Og enkelte trær har alt fått sin grønn prakt frem. Til og med fuglene skjønner ikke helt hva som skjer.

Men i går kom det da vel vinter. Det snødde så og si hele dagen. Og alt ble pakket inn i et skikkelig lunt hvitt teppe. Rart hvor stille og lunt alt blir når det blir pakket inn i dette hvite. Kan ikke si at jeg ble så glad for å få snø nå. Hadde egentlig håpet å få en snøfri vinter. Det passer nemlig mine kjøre ferdigheter best. Men det er nå litt fint også. Det blir jo lysere om ikke annet.

Jeg er nå på dette oppholdet enda. Skal heldigvis reise hjem igjen i morgen. Det har vert noen tunge dager i det siste. Men ei i gruppa, som også liker å fotografere. Fikk denne jenta opp og ut en tur i går. Fotomotiver var det å finne overalt. Et fantastisk lys i går ettermiddag. Var egentlig godt å kjenne på den friske nysnø lufta. Og enda bedre å komme inn igjen etterpå, med friske røde roser i kinnene og et lite smil om munnen. Og ikke minst, nye bilder på brikken. Noe å sitte å kose seg med til kvelds.

Solen prøvde så godt den kunne å komme igjennom skylaget. Men den måtte dessverre gi tapt. Men nydelig fargespill klarte den å lage.

Ny runde med snø på tur.

Litt fint er det jo.

Nettverk er viktig

Det er det så absolutt. Nå tenker jeg ikke på nettverk for bruk av blogg, instagram og slikt. Nå tenker jeg på det nettverket man har rundt seg. Om man nå er syk eller frisk. Det er så utrolig viktig og bare ha noen. Trenger ikke å være en hel flokk av mennesker. Men di få som bare er der når man kanskje trenger noen å prate med, le med, gråte sammen med eller bare rett og slett få ut den håpløsheten og frustrasjonen man ofte kan slite med.

I dag hadde vi en sånn nettverks dag her på oppholdet vårt. Har vel hatt fire uker på og forberede meg til det. Man kunne be hit noen som kanskje står deg nær, eller noen du bare pleier å snakke med, eller kanskje legen din eller psykologen. Ja en eller annen som kanskje har vert der i den situasjonen som man er i, som har hjulpet deg på ett eller annet vis.

Jeg for min del syntes det var veldig vanskelig å finne noen. Som menneske, i vertfall jeg, jeg vill ikke være til bry for noen. Helst sikker mange flere enn meg som kjenner på dette. Man har jo venner, men noen jobber og andre er kanskje syke selv. Man vil jo ikke forstyrre dem. Og familien, ja di bor jo først og fremst veldig langt unna, og samboer jobber så det ble fort valg bort. Man vil som sagt ikke være til bry. Så fikk jeg forslag om å kanskje spørre legen eller psykologen jeg snakker med, men da stoppet det seg nå i vertfall. Kjenner nok ikke legen min så godt, og psykolog ja…. Alternativene ble da ganske så få til slutt.

Men jeg var heldig med at min aller, aller beste venninne gjerne ville komme.Vi er to som støtter hverandre i tykt og tynt så og si hver eneste dag. Og jeg ble ekstremt glad for at akkurat hun kom. I fra å se hverandre nesten hver eneste dag. Til at det nå var nesten to uker siden sist. Gjorde at det var ekstremt godt å se henne igjen. Og ekstra godt at hun fikk se og være med på litt av det man er med på her. Og utrolig godt å få vite det at hun virkelig skjønte at det ikke er bare bare å være her. Denne plassen tar mye av en. Både på godt og vondt.

Vet ikke helt hva jeg skal si om denne dagen sånn egentlig. Om det har vert lærerikt eller ikke. Mest slitsom kanskje. Alt for mye prat. Noe som gjorde at det ble veldig vanskelig å konsentrere seg om det man kanskje burde. Jeg synes ikke jeg fikk så veldig mye ut av dagen. Bortsett fra at jeg fikk litt etterlengtet kvalitets tid sammen med min venninne. Og at jeg vet at jeg nesten har det nettverket jeg trenger. Familie og venner har jeg, og så må jeg kanskje finne en lege og psykolog som jeg er komfortabel med. Alt til sin tid, alt til sin tid.

Man må jo ha litt å jobbe med når man kommer hjem også. Nå skal hode og kropp få en lang hvil kjenner jeg. Helg er det også blitt. Bare noen få dager igjen. Så skal jeg endelig hjem, det skal bli godt.

Så overveldet

I går ettermiddag, skrev jeg et innlegg her, hvor jeg var ute etter litt tips og råd. Ja hadde et lite håp om at noen der ute kanskje hadde noen forslag til hva man kanskje kunne prøve å få solgt foto messig. Dere kan lese om det HER.

Det gikk ikke lange stunden, så fikk jeg da meldinger fra en del som leser her oss meg. Men det var ei, ei som virkelig fikk fart på tåre kanalen min. Det var så overveldende at man nesten ikke viste hvor man skulle gjøre av seg. For når man er syke, så er penger noe man ikke har i overflod av. Så jeg hadde jo tenkt å begynne å handle inn så smått, litt sånn nå og da til jeg skulle sitte på stand for å prøve å få solgt noe. Det går liksom ikke å få kjøpt alt på en gang. Å så har man konfirmant også i år. Og alle der ute vet jo at det koster litt det også. Av og til skulle man virkelig ønsket at penger vokste på trær.

Men uansett, denne spesielle meldingen som jeg fikk. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. For så satt ut ble jeg. Hun har bestandig vist stor interesse for hobbyen min. Noe som har blitt satt veldig stor pris på av meg så klart. Og bilder har hun kjøpt av meg fra før. Men nå kom hun med et enormt stort forslag. Hun hadde nemlig tenkt å bestille mer fra meg. Og det hun skulle bestille. Kunne vi ta med på denne sommerfesten. Og ble det solgt så kunne vi bare bestille på nytt igjen. Det vil si at hun investerer i ting, som jeg kan prøve å selge. Og blir det ikke solgt. Så er det jo noen som skal ha det uansett.

Jeg har ikke ord for hvor glad hun gjorde meg. Og i tillegg kom hun med en masse tips om hva mer man kunne prøve å få tak i. Altså mennesker som dette, di er gull verdt di. Så nå blir det både aluminiums bilder, kopper, kalendere, puter, lerrets bilder … Ja kommer helt sikkert på enda mer etter vert.

Jeg er så spent. Og tusen takk til deg min fantastiske hjelper. Du vet hvem du er.

 

Det skal ikke være lett

Jeg fikk ei litt spennende melding her for ikke så mange ukene siden. Som virkelig gjorde at jeg måtte sette meg ned å tenke en hel masse. Det skal jo være sommerfest her i Åfjord, der bruker det å skje litt av vert. Opptredener, mat, musikk og boder med forskjellig ting som selges. Helt sikker mer som foregår også. Men jeg må si at jeg enda ikke har vert med på akkurat denne dagen. Så er litt usikker.

Men i år fikk jeg som sagt ei melding. Der spørsmålet var om jeg kanskje kunne tenke meg å prøve å få solgt noen av bildene mine. Kjente at jeg ble veldig takknemlig for at jeg ble spurt. Men kjenner også at jeg blir veldig, veldig stressa. Dette går virkelig utover min komfort sone. Jeg har liksom enda vanskelig for å si tusen takk når noen sier noe fint om bildene mine. Da er det ikke mye enkelt å få solgt noe tenker jeg, i mitt noe stressa hode.

Det som gjorde at jeg faktisk tok mot til meg og takket ja. Var det at min datter gjerne ville hjelpe til. Blir ikke fult så nervøs når man slipper å stå alene.

Så slår plutselig en annen tanke inn i hodet mitt. Hva skal man prøve å selge da. Nå har jeg bestilt noen få små lerrets bilder og noen kalendere. Og en ting skal være sikkert. Det er overhode ikke enkelt å bare velge noen få bilder av mange tusen. Men hva mer burde man tenke på, som kanskje selger. Kanskje er det noen der ute med litt tips. Jeg tar gjerne i mot dem. Jeg har jo god tid for så vidt. Men bedre det, enn at det plutselig skal bli travelt.

Vill fantasi og store drømmer

Selv om man kanskje er mye bundet til huset for tiden, så betyr ikke det at man ikke har lov til å drømme og fantasere litt. Drømme om at man kanskje en vakker dag skal få tilbake det livet man ønsker seg så sårt. Jeg ser ofte tilbake på den personen jeg var for ca. syv år siden. Tykk var jeg kanskje, men jeg var ekstremt aktiv. Hadde kanskje ikke så store drømmer da, som det jeg har nå.

Det er egentlig utrolig hva man virkelig kan ønske seg, når man har vanskelig for å oppnå det. Når man virkelig har tid til å sitte å tenke på det. Etter at jeg begynte med fotografering, så har drømmene bare blitt større og større. Men hva gjør man uten den fantasien. Er den som gjør at dagene går fremover. Fantasien om at en dag blir det.

Litt av di drømmene eller fantasiene skal jeg prøve å få oppfylt i år. Det første er å få opplevd ørn safari på Rekdal og moskus/sølvrev safari på dovre. Det skal jeg få til. Kanskje vanskelig for noen å skjønne hvorfor dette er så spesielt. Men for meg betyr dette veldig masse. Ville dyr har en ekstra spesiell plass i hjertet mitt. Og å få opplevd å sett dem, i den ville frie naturen. Det hadde vert magisk det. Kjenner at hjertet tar et ekstra lite hopp bare med tanken på det.

Og store drømmer/fantasier om å se helt spektakulære landskaper. Da er drømmen om å se noen helt spesielle plasser store. Island, Finland, Irland, Afrika, Lofoten…… Ja dette er bare en del av det. Nå er det bare om å gjøre å bli både frisk nok, og “rik” nok sånn at man kan få til å oppfylle både små og store drømmer.

Og en enda større og villere drøm og fantasi, er å en vakker dag bli en proff fotograf. Det er lov å drømme, er det ikke.

I mens man drømmer og fantaserer så får man øve seg på det man har rundt seg. Små og stor fugler, landskapet rundt seg. Ja rett å slett det man kan nå tak i. Øve seg til den dagen man skal se og oppleve det spektakulære.

Enn å bli så redd

Har da lagt meg til en sånn vane, der jeg må sitte litt for meg selv om kveldene når det er stille i huset. Ja når ungene har kommet seg i seng. Det er noe med den roen man finner da. Når jeg sitter der for meg selv. Så pleier jeg å gå igjennom di flere tusen bildene jeg har liggende lagret på en harddisk. Velger meg ut noen jeg vil jobbe med. Og koser meg med det.

Men i går fikk jeg altså til å gjøre det store. For når jeg har redigert ferdig et bilde. Så pleier jeg å legge bildene i ei mappe der alt som er ferdig redigert ligger. Altså jeg flytter det over på en liten harddisk etter vert som det blir mye i mappa. Men på et eller annet vis i går kveld, med disse svære, klumpete fingrene og noen alt for trøtte øyne, så klarte jeg å få til det store. Jeg klarte på et eller annet merkelig vis å gjøre så mappa med di ferdige bildene ble slettet !

Aldri har jeg vel noen gang kviknet til så fort, hatt så høy puls, hjertebank, hodepine og redsel i mitt liv. Når man ser for seg at man ikke får tilbake di bildene som jeg har tatt i det siste, så kjente jeg faktisk at jeg ble kjempe lei meg. Bare tanken på at jeg hadde mistet di perfekte oter bildene jeg tok for et par uker siden, fikk meg nesten til å dø innvendig. Enn at man skal bli så avhengig. Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle bli. Men det er jo en form for medisin blitt, for å klare å holde seg på beina. En stor glede i livet og holde på med.

Men må si at jeg fikk erfare det til gangs, at det ikke var noe morsomt. Jeg fant jo det som var slette i søppelbøtta. Og prøvde og gjenopprette dem. Det gikk jo bra. Men det tok lang tid før jeg fant dem i ei av alle di tusen mappene jeg har på pcen. Men så lettet som jeg var da jeg endelig fant dem, ja det går ikke an å beskrive.

Jeg var snar med å få flyttet dem over på harddisken. Så pass at dette surre hodet ikke skulle gjøre den samme feilen en gang til. Så en liten gul lapp i panna til meg. Der det skal stå. IKKE HOLDT PÅ MED BILDER NÅR DU ER TRØTT !!!! Tror jeg at jeg må ha heretter.

Det er lagt så mye tid og energi bak et bilde. Ikke mange kanskje som vet hvor mye jobb det egentlig er, bare for å få til et nesten perfekt bilde. Det ligger mange timer med jobb bak bare et eneste bilde. Først må det planlegges hvor man vil ta bilder, og hva man skal ta bilder av. Så må vær forholdet være der. Og man må eventuelt gå et stykke. Å så skal det sorteres, slettes og eventuelt fikses litt på.

Så dere skjønner kanskje frustrasjonen og redselen. Da jeg trodde jeg hadde slettet ca. tre hundre bilder.

Å være syk, er ikke for pyser

Det skal være sikkert at det ikke er. Nå er jeg innlagt på denne så kalte suverene plassen, dette rehabiliteringssenter. Vet ikke hva jeg synes om denne plassen. Eller egentlig generelt om hele helsesystemet må jeg kanskje si. Kjenner at jeg er så eitrende forb…… på absolutt alt akkurat nå. Jeg lurer sånn på, hvor syke man skal være, for å faktisk være syke i disse dager.

Jeg har jo bare kjempe i seks år, ja snart sju da. Og da mener jeg kjempet. Kjempet for å bli hørt og forstått. Har byttet lege opp til flere ganger. I håp om at nå skal alt bli bra. Men den ene er mer elendig en den andre. Altså det er ikke rart at mennesker går på veggen til slutt, det er ikke rart at mennesker sliter psykisk, det er ikke rart at mennesker sliter med angst, det er ikke rart at enkelte tar det skrittet hvor dem ikke ønsker å leve lengre. For jeg kjenner at jeg, jeg som er sterk, jeg strever for å holde hodet over vann.

Jeg er bokstavelig talt dritt lei av å ikke bli forstått.

Hadde så utrolig stor forventninger i dag, et så stort ønske om at nå, nå skulle det bli dagen, der jeg fant et menneske som endelig kunne forstå meg. For på torsdagen, så fikk jeg ei melding. Om at jeg på fredagen skulle få snakke med en me spesialist. Jeg ble så glad, at jeg holdt på å sette maten i halsen i det jeg leste meldingen. Jeg tenkte at nå hadde disse menneskene jeg har snakket med til nå. Endelig forstått meg. Det er ikke sånn og forstå at jeg ønsker å ha me. Men jeg ønsker virkelig å finne ut hva det er som feiler meg. For frisk er jeg så langt i fra.

Jeg gikk straks opp på rommet til boka mi. Boka som jeg har notert en hel masse i. Alt av symptomer og ting man sliter med i hverdagen. Og la oss si, at denne jenta her hun blir ikke friskere. Jeg tenkte, at denne boka den skulle være med. For nå kunne jeg endelig vise. Fredagen kom og timen ble utsatt til over helga. Grunnet båt problemer. Jeg gikk rett i kjelleren. For det tar veldig på kreftene og bare være spent på det man skal gå til. Så det endte med at jeg var syk hele helga. Ikke bra enda. Men klarte på et eller annet vis og stable meg på bena for den nye timen i dag. Bare for å bli skuffet igjen.

Jeg kom inn til det mest utrivelige menneske jeg noen gang har sett. Og jeg følte meg som en sutrete lite unge. Kan si det sånn, at er man dømt med psykiske lidelser og en spiseforstyrrelse, noe man slet med for mange år siden. Så er det kun det som feiler en. Man har ingen muligheter til å få hjelp til det som faktisk er problemet. Fikk bare beskjed om at jeg må begynne å snakke med psykologen igjen, enda jeg og psykologen min ble enige i det at jeg ikke sliter psykisk. Og jeg fikk beskjed om at jeg MÅ begynne med antidepressive medisiner og sove medisiner. Altså….. Ja hva skal man si.

Er jeg depressiv bare for at jeg gråter av utmattelse, er jeg depressiv for at jeg har kjempet så lenge. Er det virkelig så enkelt, at man bare kan trykke medisiner i pasienter og si at nå blir det bra. Se for fanden hele mennesket. Og ikke det som står på papiret fra gammelt av. Altså, jeg gir opp dette helsesystemet.

Må prøve å sette inn litt positive bilder her i håp om å få roet ned pulsen, før hjertet hopper ut av brystkassen av sinne og frustrasjon.

Altså hadde jeg slitt med psyken. Så hadde jeg ikke brukt det lille jeg har av energi på å fotografer, være med venner og familie. Da hadde jeg vert i det lille mørke rommet konstant. Med dumme slitsomme tanker. Men sånn er det ikke. Selv om jeg sliter med ekstrem utmattelse og til tider er så syk at jeg kaster opp og ser dobbelt. Så ligger jeg ikke å sutrer over det. Jeg lever så best jeg kan. Er jeg for dårlig til å klare å dra på tur en dag. Så har jeg i det minste bilder jeg kan se på og glede meg over, og en fantastisk familie og herlige venner. Så jeg er sliter IKKE psykisk. Selv om det er sånn man er stemplet. Det ikke enkelt å være syk. Å være syk er ikke for pyser.

Jeg er psykisk syk, jeg som bare må hoppe ut av bilen for å ta en seiers dans, når jeg har fått det perfekte bildet ? Jeg er psykisk syk, jeg som lo meg skakk av den spøken du nettopp fortalte meg? Jeg er psykisk syk, jeg som setter meg i den gode sofa kroken med varme pleddet på maks, en god film og en stor kopp te med et smil om munnen selv om jeg er aldri så sliten? Jeg er psykisk syk, jeg som smiler til deg hver eneste dag.

Hva må til i dagens samfunn, for at man skal bli hørt. Fortell meg det, vær så snill. For jeg vet ikke.

Så forbas…… typisk

I går reise jeg til hysneset helsefort. Alt var bare greit hjemme. Ja bortsett fra at minste mann var fryktelig lei seg for at jeg skulle være borte i to uker igjen. Og jentungen aller helst kunne ha tenkt seg at jeg holdt meg hjemme. Det var ingen tegn på sykdom.

Men i morges. Dag en har så vidt startet. Da får jeg meldingen. Minste mann har blitt syk. Er ikke det bra typisk. Så nå har mammas hjerte dårlig samvittighet. Kunne godt ha tenkt meg å vert hjemme å pleid den syke. Altså pappaen får det til han. Men det er nå noe med det. Det er nå jeg som er vant til å passe på når det er basselusker i hus.

Man får prøve å gjøre det beste ut av dagen uansett. Skal være tur dag her i dag. Ikke det mest fantastiske været for det i dag. Men noen sier, at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær. Så må vel gå for perfekt all slags vær klær i dag.

Kjenner at jeg irriterer meg kraftig over alt en sliten syk kropp må være med på. Man må jo bare høre på det NAV mener at man skal gjøre. Eller prøve. Men dette her fungerer virkelig ikke for meg. Er jo forskjellig man aller helst skal prøve ut her. Helt sikkert for å se hva man klarer og ikke klarer. Trenings biten kan jeg bare glemme. Det takler kroppen min ikke. Turgåing er greit nok. For der kan man ta en tur alt etter hvordan formen er. Altså kort eller lang tur. Basseng trening er heller ikke så aller verst, oppvarmet basseng gjør godt for kroppen.

Men alle disse egen samtalene og gruppe samtalene man skal på. Ja det får jeg absolutt ingenting ut av. Man snakker ikke om, eller lærer ingenting om det som faktisk feiler en. Så jeg føler at jeg rett og slett kaster bort fire uker på ingenting. Og man blir mer sliten når man kommer hjem igjen, enn det man var før man dro.

Mye rart man skal presses igjennom før at di faktisk skjønner at man virkelig er syk. Men men, nok sutter fra denne kanten. Skal heller prøve å gjøre det beste ut av det. Nemlig forberede meg skikkelig til lege timen jeg skal på dagen etter at jeg kommer hjem. For nå har jeg fått nok. Og jeg SKAL kose meg så godt det lar seg gjøre på tur i dag.

Ikke sikkert det blir noe fin solnedgang eller noe i dag. Så får heller vis dere noen tidligere solnedganger.

Her ser det nesten uten som om at det er en skikkelig sen ettermiddag. Men skyene som kom var skikkelig mørke. Nesten torden svarte. Ble en vanvittig nydelig solnedgang på grunn av det.

En fantastisk nydelig strand ettermiddag.

Ingen solnedgang her da men. En soloppgang er ofte fin den også. Forelsket meg helt i dette motivet her. Det naustet der ligger altså så fint til.

Soloppganger og solnedganger gir en veldig god følelse innvendig bestandig. Jeg blir aldri lei.

 

 

 

Spring flo og pakking

Joda det har helt sikkert alle sammen fått med seg nå. Vi har vert en av disse som bare måtte ned til sjøkanten for å få med oss fenomenet. Det er jo spennende å se hvor høyt vannet ville komme. Vi bommet litt på den første plassen vi valgte for turen i dag. Å gå til ei øy fikk ikke vist frem hvor høyt vannet faktisk kom. Så vi snudde fort, for veier og bygninger fikk vist frem litt mer.

Vi tok bilen fatt og kjørte rundt om kring. Og fikk da sett litt av vert. Veier som var nesten oversvømt. Både tur stier og bil veier. Mange naust var omringet av vann, og noen hus var farlig nærme. Tror man kan være veldig glade for at det ikke var skikkelig storm oppi dette. Da hadde nok mye mer blitt ødelagt. Selv om bare vann i seg selv, helt sikkert kan ødelegge masse. Det så vi på en vei. Vannet grov seg vei under veien og fløt utover åkeren på den andre siden. Så den veien må det da bli skader på. Kan ikke forstå noe annet. En små spennende dag ble det nå. Og enkelte motiver, måtte vi vasse oss til.

Nå har jeg drevet og pakket og styrt resten av kvelden. Tilbake på rehabilitering igjen i morgen. Kjenner jeg gruer meg til det. Men greit å bare få det unna nå, så er man ferdig med det. Hadde jo vert greit å kommet dit, hvis man bare hadde fått hjelp til det man trenger hjelp til. Men sånn blir det ikke. Så da er det bare å holde ut di fjorten dagene. Skal nå gjøre det beste ut av det.

Heldigvis stille sjø.

Hiver det snart til……

Nå har sett gjennom bilder på bilder, og er så irritert at jeg nesten har lyst til å hive pc, kamera og alt i veggen. Jeg vet jo at jeg hadde innstillinger og alt rett når vi tok bilder av landskap og bølger i dag. Men nesten hver eneste et av bildene var ødelagte. Altså så uklare at det ikke gikk ann å bruke dem. Tok jo bare sånn ca. tre hundre bilder. Så jeg føler meg snurt.

Kan vel kanskje ikke legge skylden på verken kamera, innstillingene eller pc. Må vel bare innse at jeg må investere i et nytt landskaps objektiv. Har vert flittig i bruk det jeg har hatt til nå. I snart fire år har det vert i bruk. Så er kanskje ikke rart at det begynner å svikte. Men da er det store dilemmaet å finne ut hva som er best å skaffe denne gangen. Man kan jo lete seg grønn på alle disse nett sidene. Men nytt skal det bli, for dette orker jeg ikke.

Men nå har jeg altså prøvd å redde noen få av di bildene som var ok. En enkel jobb var det ikke. Ingenting kunne gjort meg mer irritert enn dette. Nesten så det ikke frister å prøve igjen i morgen. Neida, en tur blir det nok uansett. Dere får nå se det lille som gikk ann å vise frem her nå.

Altså di bølgene i dag. Helt utrolig å stå der å se på naturens krefter.