Meg og jentungen

Vinterferien kunne ikke ha kommet til en bedre tid. Koseligere å dra til byen når man har noen man kan ta med seg. Jentungen og meg på bytur.

Vi rekker ikke shoppe eller noe. Men jeg har med meg ei jeg kan snakke med. Og ha det litt morsomt sammen med.

Vi ble nok sittende opp alt for lenge i går kveld jeg og hun. Med tanke på at vi skulle opp til klokken halv sju. Tror vi så dobbelt både jeg og hun. Men vi kom oss da avgårde til den tiden vi skulle.

Så nå har vi spilt musikk, trallet med og jaget etter soloppgangen. Ja for det rakk vi da vi parkerte bilen på parkerings plassen. Skikkelig perfekt åpning på dagen.

Har så klart kameraet med. Så di bildene skal dere få se i kveld.

Jeg håper at vi rekke å innom en kafe eller noe. Sånn at vi får litt koselig kvalitets tid sammen. Herlighet hun begynner å bli stor. Hun liker jo å gjøre det samme som meg.

I øynene mine. Er hun enda den bitte lille jenta, som skulle holde i hånden og sitte på fanget. Som ofte måtte ha litt ekstra trøst, for hun var så mye syk. Og nå er hun plutselig blitt stor.

Vi skal kose oss så godt vi kan i dag, jeg og hun. Fine jenta mi.

  1. Dere skal få se den fine starten i dag. Men det blir mobil bilder. Dere må ha en fin dag.

Skjønner ikke hvorfor det ett tallet dukker opp inni der.

Gylden opplevelse

Etter en tung og litt små rar dag i dag. Så må jeg da si at slutten av dagen ikke ble den aller verste.

Jeg dro på en tur i morges, og jeg var egentlig tidlig oppe. I håp om å komme meg ut å få sett mest mulig dyr fra morgenen av. Men naturen var minst like grå og dyster som meg i dag. Det var stille sjø og egentlig perfekt vær. Men allikevel, var det ingenting å se.

Det gjorde ingenting. Var egentlig godt å bare sitte å tenke litt også.  Jeg fikk nå skrevet ned noen tanker som har surret og gått noen dager. Dere kan lese om det HER hvis dere vil. Vet ikke hvorfor, men jeg har aldri likt å prate om ting. Men skrive, det er lettere.

Men nok om det. Det ble kaldt og sitte der for lenge. Så jeg ristet av meg mørke og dumme tanker å gikk på med nytt mot. Jeg håpet at min datter hadde våknet. Så jeg gikk til bilen og så ringte jeg henne. Og spurte om hun ville være med en annen plass. Det ville hun.

Så vi tok bilen fatt. Kjente at jeg ikke orket å gå noe mye mer i dag. Så vi stoppet når vi fant noe spennende. Jentungen bare fortalte hvor vi skulle kjøre. Og turen gikk først til den samme plassen der vi så otrene i går. Dere kan lese om den opplevelsen HER. Men i dag var ikke disse søte små der. Så vi var nok veldig heldig i går.

Jentungen nevner en annen plass hun kunne tenke seg at vi skulle kjøre til. Vi måtte jo finne på noe mens vi ventet på at treningen hennes skulle starte. Jeg så med en gang at det var en nydelig plass vi kjørte til. Isen på vannet badet i speilinger. Både fra solen, skyer og fjell. Helt fantastisk. Vå måtte bare stoppe. Det sa seg selv. Helt utrolig nydelig.  Vi fikk tiden til å gå der. Og endelig ble det da noen bilder.

Nå skal det bare slappes av resten av kvelden, og motes opp til dagen i morgen.

Kampen fra tvangstanker

Den kampen er ikke lett å kjempe. Men nå har jeg kjempet i snart et helt år. På denne tiden i fjord var jeg innlagt for mine spise problemer.  På denne tiden i fjord hadde jeg det veldig vanskelig. Og akkurat nå, så kjenner jeg litt på den samme følelsen som jeg hadde da.

I dag er en dag, hvor jeg kjemper ekstra hardt for å ikke høre på di dumme ordene. Men av og til tar di litt overhånd. Kjenner litt ekstra på det i dag. For i morgen skal man på to års kontroll etter slangeoperasjonen.

Jeg har vert litt at og frem på om jeg skulle avbestille timen. For dette er noe som trigger di tvangstankene. Di tankene som sier om du skal spise eller ikke. For man gruer seg til å stå på vekten foran mennesker. Man er redd for å bli såret. Man er redd for å høre di ordene man hørte før man gikk ned i vekt. Man er redd for å bli slått tilbake i tid. Dømt for at man har klart å kjempe seg litt opp i vekt. Jeg er redd for å få høre noe jeg ikke vil høre.

Jeg merket det på meg selv da jeg hadde gått en stund i dag. Jeg så svart igjen. Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Kameraet har ikke vert oppe.  Da gikk det opp for meg, hvor bra jeg egentlig har hatt det i det siste.  Jeg har ikke tenkt på dette på veldig lenge. Eller kjent på disse tvangstankene. Jeg har levd, virkelig virkelig levd.

Nå sitter jeg her på berget og ser ut mot havet. Og tenker på alt jeg har oppnådd. Og jeg er stolt. Stolt over hva jeg har klart. Jeg er ikke frisk. Men jeg er bedre. Og jeg har kontroll.

  1. Jeg skal dra i morgen og jeg skal være stolt over den jeg er. Og ikke bry meg om hva andre tenker og mener. For jeg er meg.

Tror været i dag kjenner litt på følelsene mine. Lys og mørk. Det krangles litt. Men til mitt fristed skal jeg. Uansett.

Jeg koser meg akkurat nå.

Hva er grunnen til at jeg fotograferer.

Før jeg begynte med fotograferingen. Så var jeg midt i en veldig vanskelig tid. Det hele startet etter slankeoperasjonen jeg tok for litt over to år siden.

Husker så godt da jeg våknet opp etter operasjonen. Jeg lå der i sykesengen, og planla hvordan jeg skulle gjøre ting, for å gå fortest mulig ned i vekt. Jeg viste jo fra før operasjonen, at det funket å spise minst mulig. Og trene masse. Så det var jo bare å fortsette når jeg kom meg hjem.

Var ikke noe problem og på en måte glemme maten. For jeg var jo aldri sulten lengre. Kunne ikke kjenne sult lengre. Men hodet mitt tenkte på mat konstant. Da mener jeg sånn…. Hva er bra å spise og ikke. Jeg utviklet til slutt en redsel for mat. Og så begynte jeg i tillegg å gå turer i marka. Men på feil grunnlag. Ikke for å nyte naturen. Men for å trene masse. Jeg kan enda huske hvor svart alt var. Jeg så ingenting av det fine vi har i rundt oss. Jeg var blokkert. Tenkte kun på mat, vekt nedgang og hvor mange skritt jeg måtte ha før dagen var ferdig. På det verste tidspunktet, så var ikke 30.000 skritt nok. Så hvor mye tror dere at jeg gikk på en dag ? Mange vet kanskje hvor vanskelig det er å få til di 10.000 skrittene.

Jeg ble sykere og sykere. Jeg begynte å innse det. Men samtidig ikke. Jeg var ikke meg. Klarte ikke å finne et lyspunkt.

Men det var helt til jeg treff på Hilde en dag. Ja hvorfor var det akkurat hun som fikk meg ut av dette ? Eller i vertfall klarte å få meg til å se noe annet enn det jeg så. Fikk fokuset min bort fra ødeleggelsen jeg drev med. Vi pleide å være mye sammen før. Men noe hendte, sånn at vi mistet kontakten en periode. Men denne dagen, da vi møttes igjen. Så hendte det et eller annet. Det ble i vertfall så vi begynte å gå turer sammen. Til og begynne med så var det godt å bare ha noen å prate med. Godt å ikke være alene.

Men så viste hun meg, at det går an å se verden på en annen måte. Ikke bare som i en tåke av vanskeligheter. Hun hadde kamera. Og jo mer jeg var med henne. Så var det akkurat som den tåken letnet sakte men sikkert. Jeg begynte å se det hun så. Gjennom det å ta bilder av ting. Husker at jeg hadde bare mobilen. Men allikevel så fikk man til bilder som man selv var fornøyde med. Og jeg begynte å tenke på andre ting en mat og vekt. Og jeg sprang ikke land og strand lengre. Nå begynte hodet mitt å lete etter motiver. Fokuset var på noe helt nytt og spennende. Og på noe som virkelig skapte glede. Jeg kjente at dette var noe jeg virkelig brant for. Og det var godt å ha noen sammen med seg. Som elsket å gjøre det samme.

Jeg investerte i et kamera. Å så hang jeg i hælene på Hilde for å lære. Vi har lært mye sammen. lært av hverandre. Vi snakker om dette. Om hva man kan gjøre bedre. Og med dette, så klarte jeg plutselig å se farger. Altså ikke bare grått og svart, eller trist.

Jeg kan ikke si at det er bare fotografering og Hilder som har fått meg på god vei til å komme meg gjennom mat problemene. Men di to, er en stor del av det som gir glede igjen. Det er mye bedre å tenke på vennskap og fotografering. Enn mat og ekstrem trening.

Frisk er jeg ikke. Har en lang vei å gå enda. Men med den støtten fra venner, familie, leger, psykologer og innleggelse som jeg har hatt. Så er ting mye mye bedre. Jeg har dager som er knall tøffe. Og tilbakefall. Men det blir enklere og enklere å hente seg inn igjen. Takket være ting som gir glede og drømmer.

Tenkt dere at dette så jeg ikke. Jeg gikk med hodet ned. Fokuset kun på skrittene og tempoet. Ikke det som var rundt meg