Det skal ikke være lett

Jeg fikk ei litt spennende melding her for ikke så mange ukene siden. Som virkelig gjorde at jeg måtte sette meg ned å tenke en hel masse. Det skal jo være sommerfest her i Åfjord, der bruker det å skje litt av vert. Opptredener, mat, musikk og boder med forskjellig ting som selges. Helt sikker mer som foregår også. Men jeg må si at jeg enda ikke har vert med på akkurat denne dagen. Så er litt usikker.

Men i år fikk jeg som sagt ei melding. Der spørsmålet var om jeg kanskje kunne tenke meg å prøve å få solgt noen av bildene mine. Kjente at jeg ble veldig takknemlig for at jeg ble spurt. Men kjenner også at jeg blir veldig, veldig stressa. Dette går virkelig utover min komfort sone. Jeg har liksom enda vanskelig for å si tusen takk når noen sier noe fint om bildene mine. Da er det ikke mye enkelt å få solgt noe tenker jeg, i mitt noe stressa hode.

Det som gjorde at jeg faktisk tok mot til meg og takket ja. Var det at min datter gjerne ville hjelpe til. Blir ikke fult så nervøs når man slipper å stå alene.

Så slår plutselig en annen tanke inn i hodet mitt. Hva skal man prøve å selge da. Nå har jeg bestilt noen få små lerrets bilder og noen kalendere. Og en ting skal være sikkert. Det er overhode ikke enkelt å bare velge noen få bilder av mange tusen. Men hva mer burde man tenke på, som kanskje selger. Kanskje er det noen der ute med litt tips. Jeg tar gjerne i mot dem. Jeg har jo god tid for så vidt. Men bedre det, enn at det plutselig skal bli travelt.

Vill fantasi og store drømmer

Selv om man kanskje er mye bundet til huset for tiden, så betyr ikke det at man ikke har lov til å drømme og fantasere litt. Drømme om at man kanskje en vakker dag skal få tilbake det livet man ønsker seg så sårt. Jeg ser ofte tilbake på den personen jeg var for ca. syv år siden. Tykk var jeg kanskje, men jeg var ekstremt aktiv. Hadde kanskje ikke så store drømmer da, som det jeg har nå.

Det er egentlig utrolig hva man virkelig kan ønske seg, når man har vanskelig for å oppnå det. Når man virkelig har tid til å sitte å tenke på det. Etter at jeg begynte med fotografering, så har drømmene bare blitt større og større. Men hva gjør man uten den fantasien. Er den som gjør at dagene går fremover. Fantasien om at en dag blir det.

Litt av di drømmene eller fantasiene skal jeg prøve å få oppfylt i år. Det første er å få opplevd ørn safari på Rekdal og moskus/sølvrev safari på dovre. Det skal jeg få til. Kanskje vanskelig for noen å skjønne hvorfor dette er så spesielt. Men for meg betyr dette veldig masse. Ville dyr har en ekstra spesiell plass i hjertet mitt. Og å få opplevd å sett dem, i den ville frie naturen. Det hadde vert magisk det. Kjenner at hjertet tar et ekstra lite hopp bare med tanken på det.

Og store drømmer/fantasier om å se helt spektakulære landskaper. Da er drømmen om å se noen helt spesielle plasser store. Island, Finland, Irland, Afrika, Lofoten…… Ja dette er bare en del av det. Nå er det bare om å gjøre å bli både frisk nok, og “rik” nok sånn at man kan få til å oppfylle både små og store drømmer.

Og en enda større og villere drøm og fantasi, er å en vakker dag bli en proff fotograf. Det er lov å drømme, er det ikke.

I mens man drømmer og fantaserer så får man øve seg på det man har rundt seg. Små og stor fugler, landskapet rundt seg. Ja rett å slett det man kan nå tak i. Øve seg til den dagen man skal se og oppleve det spektakulære.

Jeg hører deg

Jeg hører deg, du lokker så fint der ute med dine små rop. Jeg hører deg, du kvitrer så nydelig. Jeg hører deg, blant suset i trærne. Alt lokker, alt frister. Men kroppen føles død, den klarer ikke i dag.

Ørnene sitter der ute og bare venter, det er jeg sikker på. Jeg kan høre den hele tiden. Der den kanskje roper etter en make. Kan nesten se den for meg, der den sitter så majestetisk og stolt oppå den høyeste fjell toppen, eller den fineste berg nabben. Og bare bretter ut di fine vingene sine, og viser seg stolt frem. Skulle ønske jeg kunne sitte der sammen med den. Å bare rope ut at man er fri, fri til å fly hvor som helst, når som helst.

Jeg kan høre rådyrene på morgenkvisten, med sine små rop. Kanskje snakker di med hverandre, eller kanskje er det en liten advarsel om å være forsiktig. Farer lusker jo overalt. Jeg kunne så gjerne ha tenkt meg å sittet der i skogs kanten og ventet på dere. Men må heller nyte et bilde jeg har oppi hodet. En dag om ikke så lenge, så skal jeg sitte der og vente på dere.

Di små fuglene, di fine gode lydene. Lydene om vår og varmere tider. Det er nesten så di kan fortelle at dagen ute i dag, er en fin dag. Ikke regn og ikke mye vind. Så mye mer liv det er i dem på en god dag, enn det er når det er en grå og rufsete dag. Di er nesten som oss. Vi føler oss jo bedre på en lys solskinnsdag, i forholdt til en grå, kald og vått dag. Di har blitt flere i det siste, våren er her snart. Som man gleder seg til mer varme. Det gjør nok di også.

Hjertet og hodet lengter sånn etter å ut og bare nyte, nyte alt dette fine vi har rundt oss. For jeg kan høre dem, høre dem alle. Di sitter der og lokker.

Ut å opplev

Ja uansett hvor trøtt og trasig man er innimellom, så gjør det egentlig utrolig godt å komme seg ut uansett. Det var grått å stusslig i dag, men ingen nedbør til å begynne med. Så bestemte meg for at en liten tur skulle det bli uansett. Kan være spennende å fotografere når det har regnet masse også.

Jeg hadde egentlig ikke noe tur mål i dag. Så bilen var kjekk å ha. Kjørte litt rundt omkring før jeg bestemte meg. Jeg ville ta bilder av fossefall i dag. For di var det mer enn nok vann i, etter at all denne snøen har smeltet og det hadde regnet masse. Morsomt å øve seg på silke effekten. Altså få vannet til å se ut som silke.

Men før jeg kom meg dit hvor fossefallene er. Så oppdaget jeg i øyekroken en falk som jaktet, var bare å slenge bilen i veikanten, sette på blink lyset og få frem kameraet. Perfekt ble ikke bildet. Men må si at jeg ble sånn passelig fornøyd. Dem er fryktelig vanskelige å fotografer. Små og raske som dem er. Men en tårnfalk med bytte ble det.

Men så gikk veien videre til fossefallene. Ble litt mer fornøyd med bildene jeg fikk til der.

Litt kan man da få ut av en grå og trist regnværs dag også. Nå skal det lades opp til nordlysjakt i kveld.

 

Glede i hverdagen, selv om alt føles mørkt.

I en noe tung hverdag, en hverdag som den jeg strever i. Så er det om å gjøre å holde på di tingene som bare gir deg noe. Noe som bare fyller deg med glede. Det nytter ikke å grave seg ned i all denne gørra. Selv om man kanskje aller helst, bare kunne tenkt seg å dratt den tykke dyna godt over hodet og bare blitt der. Da blir man fanget i det sorte hullet da.

Uansett hvor sliten og klar man er for tiden. Så pleier jeg ofte bare å sette bort alt av hus arbeid og ting som burde ha vert gjort, bare for å gjøre noe som gleder denne kroppen her. For det trenger man innimellom. Mange av dere her inne vet at jeg elsker foto, natur og dyr. Det er noe jeg VIRKELIG brenner for. Det er meg. Jeg elsker det.

Så ja, jeg må ofte nå for tiden, droppe alt som man “må” gjøre i en vanlig hverdag. Bare for å klare å være litt meg. Altså fotografere. Det er jo ikke bare bildene som gjør at jeg elsker dette. Men jeg nyter virkelig alt det fine man ser, opplever og ikke minst føler. Og på veldig dårlige dager. Som jeg har ofte i disse dager. Så kan jeg dra frem disse bildene. Og faktisk føle hvordan det var den dagen jeg tok di forskjellige bildene. Det gjør meg glad å se tilbake på. Og vite at det er jeg som har vert ute der i verden og lett meg frem til di forskjellige motivene. Og man har noe å holde på med, når man er bundet til senga eller sofaen. Jeg kommer meg bort fra det sorte hullet.

Alt i alt, det nytter ikke å gi opp. Selv om man ofte føler at hele verden er mot deg.

Igjen…. Når formen bare ikke er der. Så har man kanskje en bil. En bil man kan sette seg inn i. Så slipper man å gå langt. Man kjør til en plass, hvor man så å si er nesten nede i fjære kanten. Sette seg på berget og bare nyte. Eller som meg.Ta bilder som dette, samtidig som man nyter utsikten. Tanken er, at man trenger ikke gå kjempe langt bare for å se noe fint.

Og når man nå sitter der, å lytter og ser. Så kan det jo dukke opp noe annet spennende. Som foreksempel ei havørn.

Eller kanskje ei Kvikkand.

Man vet aldri. Plutselig er det bare noe spennende som skjer. Noe som gjør at man føler seg heldig og rett å slett glad. For ei lita stund.

Jeg elsker verden litt. Når jeg kan se tilbake på dager som dette.

 

Kroppen vil bare ikke

Av og til så vil hodet mer enn kroppen vil. Man har så store drømmer og så store ønsker…… Men kroppen vil bare ikke lengre. Men drømme stort det kan jeg. Og en dag skal jeg…

Det er bare, at akkurat nå så er kroppen for syk. Sover nesten hele tiden, klarer ikke å tenke, klarer ikke å føle…. Man bare er. Dagene går sakte men sikkert. Hadde man bare vist hva dette var.

Man er så innmari lei av å kjempe, kjempe seg gjennom hver eneste dag. Lei av å ikke bli hørt og forstått. Seks år med kjemping tar på kroppen. For et halv år siden, så klarte man i det minste å gå små turer. Så pass at man kunne kose seg litt med yndlings hobbyen. Altså natur og fotografering. Men nå klarer man nesten ikke å gå ut døra lengre. Alt har blitt tungt og veldig vanskelig. Di store drømmene er lagt på is, inntil videre.

Nå er man at på til, lagt inn på et helsefort…. Der man trodde at man kanskje kunne få den hjelpen man så sårt trenger. Men så oppdager man at man er her på feil grunnlag. Som betyr, at man ikke får hjelp til det man trenger hjelp til. Rett og slett fire uker bortkastet. Og sykere blir man også.

Aner virkelig ikke hva man skal gjøre snart, for å bli hørt. Er man virkelig nødt til å bruke sparepengene sine på privat helse hjelp. I håp om at man kanskje, bare kanskje blir hørt og forstått der.

Blir svett bare med tanken. Men jeg lever med håpet, om at en dag, da er dagen der. Den store dagen, hvor man blir hørt og tatt på alvor.

I mellom tiden må man bare nyte det lille man har å gi. Fotograferingen får meg til å føle litt glede oppi det hele. Selv om man ikke kommer seg så mye ut lengre. Så har man litt lagret, både på minnet og harddisken. Og det gjør godt og dele det man ser, med verden der ute.

Minner om en fin dag som dette. Da jeg bare skulle kjøre meg en tur. Kameraet er bestandig med. Jeg skulle egentlig snu og kjøre hjem. Heldigheten var at jeg løftet blikket opp i det jeg rygget inn på en snuplass. Da så jeg denne praktfulle karen her. Han satt der lenge. Så jeg fikk tatt en del bilder. I fra bilen.

En ble plutselig til to.

Fine perlemor skyer på himmelen i vinter. Farger som nesten kan ta pusten fra en. Hele himmelen var dekt av dem denne morgenen her.

Magisk natur

Tankene flyter best ute i det fri. Alle trenger man en plass, der man bare kan koble ut. Bort fra alt kjas og mas. Hverdagen kan rett å slett bli litt mye for alle og en hver.

Verden har i vertfall blitt litt for mye for meg i det siste. Kroppen er ikke lenger med meg. Og tankene herjer.

Heldigvis, så har man en plass å rømme til. En plass som gir litt energi. Og som drar tankene bort litt. Naturen, naturen er min plass. Plassen min for å komme bort litt.

Bilder….. Jeg kan gi dere bilder i fleng. Men ord, ja det er vanskelig.

Konglebit. En utrolig nydelig fugl. En egentlig ganske stor fugl. Men den lager den fineste lille lyden. Kan stå lenge å bare studere den. Nydelige farger på den. Hannen er litt mer rød. Fine er di begge, både hannen og hunnen.

Og solnedganger. Finnes vel ikke et menneske der ute, som ikke liker dette. Jeg elsker å sitte å se på når solen går ned. Di fineste solnedgangene man kan få, er når det er skyer på himmelen. Farge spillet i skyene. Ja bildet sier alt. Jeg elsker det. Og det er dette som gir meg energi. Som gjør at jeg føler meg levende. Som får tankene mine bort. Om så bare for en stakkars stund.

Kanskje er man tilbake

Hei sann….. Lenge siden sist man trykte på disse tastene her. Lengtet etter å skrive har jeg gjort. Men det hender seg nå sånn, at av og til så må man bare tenke på helsen først. Får man en smell, så får man en smell. Da er det greit å bare tenke på seg selv en stund.

Men en liten titt innom, bare for å si at man er da i live, er kanskje greit. I vertfall for di som har sendt en liten melding her inne for å høre om det går bra. Det går bra, så bra som det kan gå. Men å blogger er faktisk mye jobb, enten man tror det eller ikke. Det er liksom ikke gjort på et lite blunk å skrive et innlegg. Det må tenkes og planlegges en del, på hva man skal skrive og hvilke bilder man skal bruke. Og det krever igjen en del bruk av energi, som man absolutt ikke har.

Så jeg har faktisk brukt noen måneder til å faktisk bare tenke på meg selv og familien. Å så klart fotografering. Aldri en dag uten kamera kan dere skjønne. Det er jo meg. Min medisin.

Jeg har da opplevd litt i sommer. Ikke mye. Men sånn akkurat passe. Og bilder deretter har det da blitt. Kanskje har noen av dere lyst til å se litt bilder igjen. Jeg kan jo dele noen få i dag. Kanskje kan jeg finne på å legge inn noen i morgen også. Er greit å ha litt å gjøre selv om man er på et rehabiliterings opphold, eller nå er jeg  jo “bare” på kartlegging i første omgang. Så får vi se da, om det kanskje blir til noe mer.

Nok om det her kommer det noen få bilder.

Bilder her er tatt på bud, altså ikke så alt for langt unna Kristiansund. En fantastisk fin plass.

Dette er også tatt på Bud

Besøk hadde vi i ved teltet vår mens vi var der. Koselige små krabater.

Dette bildet tok jeg i går kveld. På min bitte lille kvelds runde. Bra godt å sitte nede ved denne sjøkanten her. Bildet er tatt på hysneset i Hasselvika. Torden skyer og solnedgang på en gang.

Da fikk dere en liten smake bit. Kanskje kommer det mer i morgen.

Man venter og venter

I noen tidligere innlegg som jeg har lagt ut. Så har vi holdt på å fulgt med ei ørne mamma og hennes rede. Vi har ventet og ventet.

I påsken kjente jeg at jeg var super stresset for at jeg ikke kom meg opp dit for å se om det hadde hendt noe. Så det var veldig kjekt når påsken var over og man kunne ta sin daglige tur for å sjekke. Man vil ikke sitte der for lenge, for man vil ikke forstyrre ørne mor mer enn nødvendig.

Det har vert litt stiller der i det siste. Altså ikke så mye aktivitet på ørnene som det var en periode. Men mor er der hun. Hun er på reiret hver eneste gang vi kommer. Men lille har enda ikke kommet ut av egget sitt. Kjenner at jeg er litt bekymret for om det i det hele tatt blir noe. Nå vet jeg ikke hvor lenge di ligger på eggene sine. Men denne jenta har ligget lenge nå synes jeg.

Nå var jeg der en tur på mandagen. Men da var det sånn skodde at jeg nesten ikke så foran nesen en gang. Men jeg hørte at hun var der. For jeg hørte henne lette. Tror jeg må ta meg en liten tur igjen i morgen. Bare for å sjekke. Det må da begynne å nærme seg nå.

Måtte ha med et bilde av en av fjord års ungene.

 

Hun tok meg med på en fantastisk tur

Det merkes at ungene begynne å bli store. Som vi koste oss i går. Jeg kjenner at det bare blir morsommere og morsommere å finne på ting sammen med dem. Ja når di nå orker å være med.

Jentungen tror jeg har fått litt av den samme interessen som meg. Noe som betyr at hun gjerne er med på en gåtur når jeg spør henne. Vi var på en fin gåtur i går og ble sittende en stund for å se etter ørne mor oppi fjellet. Hun var der hun. Men det var noe som fristet litt mer for meg og jentungen. Nemlig havet.

Det var så utrolig nydelig i går kveld. Blikk stille sjø og solskinn. Så jentungen var å spurte sin pappa om vi kunne få låne båten. Og det fikk vi. Jeg kjører ikke. Men det gjør hun. Og hun er super flink. Måtte beundre henne flere ganger, der hun styrte båten med vante hender. Herlighet så stor hun begynner å bli. Hele hun lyste av glede når vi var på sjøen.

Og hun var enda gladere for at hun kunne glede meg. Jeg ble jo som en liten jentunge på turen. For hun fant da både ørn, ærfugl og andre ender som mammaen kunne ta bilder av. Og gjett om vi koste oss. Jeg er nær ørnen oppå fjellet til tider. Men det kan ikke måle seg med hva man får til i en båt. Helt utrolig sier jeg bare. Og den utsikten man får fra båt. Bare sjekk bildene vi fikk på turen, så skjønner dere hva jeg mener.

Håper bare vi får til en tur i dag også jeg. Bare så synd at lille gutt ikke er noe særlig glad i båt.