Ikke til å tro

Enn det, di to siste ukene har vert som en drømme verden. Med helt fantastisk nydelig og varmt vær. Shortsen, stropp skjorten og badetøyet har vert fremme. Alt har blitt grønt, og masse blomster har våknet til liv. Fuglene er tilbake og lager lyder i alle krinkler og kroker. Man har begynt å tenke på sommeren, man gleder seg til varme dager og netter. Vi har til og med kjent på vannet, alt dyppet tærne i det kalde vannet. Og det i april. Tidlig nok. Men så varmt har det faktisk vert i det siste. Rett og slett helt fantastisk

Men så våkner man i dag. Jeg vet jo at det bare er mai enda. Man kan ikke forvente at sommeren er her riktig enda. For det er jo bare tidlig vår. Men når man har hatt rundt 20 grader i mange dager. Så er det jo ikke rart at man blir lettere forvirret når man våkner til snø filler som daler ned fra himmelen. Det var så kaldt ute i dag, at jeg valgte å være hjemme. Frøs bare jeg gikk fra huset og inn i bilen. Og negle spretten var ikke langt unna. Kjente at jeg heller ville krype under pleddet og bare nyte varmen. Trenger ikke snø nå. Jeg vil ikke ha snø nå. Men vi må vel bare ta det som kommer. Man har vel ikke mye valg akkurat der.

Jeg sitter her under det gode pleddet og bare ser ut av vinduet. Jeg venter og håper på at lille nøtte liten kommer på besøk i dag også. Selv om jeg kanskje aller helst skulle ha vert på fjellet for å sett til ørne mor. Men hun drar da ikke sin vei med det aller første hun, håper jeg. Får nyte synet av alle dompapene og snø fillene i stede. Og hvem vet, kanskje kommer lille nøtte liten på besøk før denne dagen er over.

Vi får kose oss med noe bilder jeg har tatt på noen av mine tidligere turer. Når jeg ikke kommer meg ut for å ta nye i dag.

Nå var nå kanskje ikke dette bildet av denne grønsisiken tatt på en av mine turer da. Men fin er den allikevel.

Nydelig blikk på denne tjelden.

Og denne nydelige ørnen fra båt turen sammen med min datter. Som jeg gleder meg til flere turer på havet sammen med henne.

To rådyr av mange. Det er så utrolig mange av dem på linsesøya. Elsker å ta bilder av dem.

Neslesommerfugl, ja den har det vert masse av i det siste. Nå gleder jeg meg bare til det kommer en ny art. For denne har jeg nesten sett litt for mye av i det siste. Men di er da fine.

Endelig fikk jeg ønsket mitt oppfylt

Jeg satt nå her helt i min egen verden. Eller jeg må vel kanskje innrømme det at jeg egentlig sov. Kroppen trenger hvile innimellom, ikke sant. Men nok om det. Av en eller annen merkelig grunn så brå våknet jeg. Og denne gangen kunne jeg ikke skylde på at det var en av ungene som vekte meg.

Jeg pleier ofte å sitte å se ut av vinduet. Bare sitte der å nyte synes av disse små fuglene. Og jeg har veldig ofte ønsket at jeg skulle få besøk av et søtt lite ekorn. Har jo fått snapper og sett bilder av disse søte små jevnt i det siste. Og jeg har neste blitt små sjalu, altså bare nesten for di er jo så skjønne.

Jeg har hatt ut alt mulig som jeg vet at disse dyrene er glade i, altså mat messig. Men det har ikke vert en eneste en å sett her. Helt til nå i dag. Det var bare tilfeldig at jeg våknet og så ut akkurat da. Og der satt den. Den nydelige lille søtnosen. Skal si jeg våknet. Skynde meg inn på kjøkkenet og hentet kameraet. Endelig fikk jeg bildene som jeg hadde ønsket meg så lenge. Jeg fikk komme så nærme det at jeg nesten kunne stryke den. Den bare så på meg og fortsatte å spise. Jeg fylte til og med på mer mat, og enda så satt det bare der å så på. Kjeftet litt gjorde den. Men den løp ikke sin vei.

Nå håper jeg bare at den kommer tilbake flere ganger og at pusen min ikke får tak i den.

Klarer nesten ikke å vente

Ja i morgen/i dag er endelig dagen der. Klokken er jo tross alt over tolv, Nå skal jeg virkelig bli et skikkelig frilufts menneske. Første natt i hengekøyer skal prøves ut. Og ingenting er vel bedre enn å ha med sin beste venninne, hennes sønn, og min datter på den første prøve turen.

Tur sekken ble pakket tidlig i dag, for så mye gleder vi oss til dette. Har nok pakket alt for mye. Og helt sikkert glemt det som var viktigst å ta med. Men man lærer vel etter vert. Så lenge man har med varme klær, mat, hengekøye og sovepose. Så skal ikke jeg klage. Bare å krysse fingrene for at været holder seg som dette i morgen også. Skikkelig drømme vær for tiden.

Det har vert noen turer i det siste. Det nytter liksom ikke å sitte inne å henge når det har vert sånn som nå. Sommer i april. Ikke vert år at man er så heldige som dette. Så det må virkelig nytes.

Har nå blitt en hel masse bilder di siste dagene. Så må vel begynne å vise frem litt.

Disse rådyrene ser nesten litt pjuskete ut for tiden. Men er nok bare vinter pelsen som skal bort.

Denne elgen var så og si på besøk i hagen vår i går kveld. Den var skremmende stor. Så jeg sto med ryggen til og tok bilde. I tilfelle jeg måtte sette til å løpe.

Han hadde med seg en kompis eller kanskje det er ei venninne. Så det gjorde ikke at jeg følte mer kjempe trygg der jeg sto.

Skulle på solnedgang jakt da denne ble oppdaget. Trodde det var ei kråke. Så er bare tilfeldig at man plutselig oppdaget at det var en horrhane jeg så. Eller må vel si at det var min datter som oppdaget det først, at det var noe helt annet enn en kråke. Er veldig glad for at hun gjorde meg oppmerksom på det. Og enda lykkeligere for at det ble et bilde av den.

Bare elsker det

 

Man får ikke nok, altså jeg får ikke nok. Kjenner at jeg aldri blir lei. Jeg kan ta bilder hele dagen. Bare jeg finner noe spennende å ta bilder av. Det er bare et lite problem. Hvor skal man gjøre av bildene ?

Når man tar bort i mot to hundre bilder hver eneste dag. Så blir det fort fult på pcen. Jeg prøver å plukke ut bilder som jeg helt sikkert ikke kommer til å bruke. Men det er da ikke mange jeg ikke liker. Di fleste blir da tatt vare på. Så da sier det seg selv, at det fylles fort.

Jeg satt her nesten en hel dag, en av di siste regnværs dagene. Og bare slettet og slettet. Men enda så er det masse igjen. Må finne meg en større pc tror jeg. Eller kanskje kjøpe meg et nytt lager med minne penner. Ellers så må jeg kanskje slutte å ta bilder…..

Nei det går ikke. Det er alt for morsomt å holde på med dette. Jeg rett og slett elsker det.

Min datter kan ikke fatte og begripe, at jeg orker å sitte i to timer på et fjell. Bare for å vente på ørnene. Vi prøvde nemlig det i dag. Det var vist absolutt ikke noe for henne. Men hun skal ha for at hun prøvde.

Men men… nok om det, må vel vise litt mer av det jeg har tatt bilder av i det siste.

Nydelig, nydelig påske

Enn å være så spent. For vi hadde jo et fantastisk vær før påsken. Jeg var spent på om vi fikk det fint i påsken. Og det har altså vert så perfekt som det kan gå an å få det. Bare kost oss ute, hele dagene. Har hatt med meg ungene på masse fine turer. Med grilling og greier. Bedre går det ikke an å få det. Er nok derfor det også har vert litt stille fra meg i det siste. Man har rett og slett ikke hatt tid. Og så har vi også hatt besøk i noen dager.

Akkurat nå sitter man her og skal straks ut på en ny tur dag. Langfredags marsj først. Og så blir det muligens så vi skal på en båt tur etterpå. Ja disse dagene må virkelig nytes. Er meldt sommer temperaturer fremover her nå, I april. Tenk på det. Rett og slett helt fantastisk. Disse dagene her minner meg om det året jeg fikk første mann. Det første året hans, startet akkurat som dette. Krysser alt jeg har for at det blir et sånt år i år også. Det har i vertfall startet bra så langt.

Må vel vise dere noen få av bildene som er tatt i det siste. Naturen har virkelig våknet til liv igjen. Og jeg rett og slett elsker det.

Naturens jente

Eller jeg må kanskje si naturens jenter, for vi var/er stort sett to når vi tråler skog og mark for tiden. Jeg må nok innrømme at jeg trives bare mer og mer ute i det fri. Nå skulle jeg bare så inderlig ha ønsket at jeg hadde en kropp som faktisk vill være med på dette opplegget hele tiden. Det kan kanskje se ut som om at jeg er ofte på sånne turer. Men ingen andre enn meg og min venninne vet hvor “harde” eller ikke disse turen er. Det er ikke ofte at vi går lange turer lengre.

Det er ingenting jeg ønsker mer enn at man på magisk vis bare plutselig ble helt friske. Så friske at man kunne gjøre absolutt alt man ønsker og drømmer om. Jeg har virkelig hatt er helt utrolig fantastisk, super flott dag sammen med min venninne. Nå begynner virkelig naturen endelig å våkne. Og man skulle så gjerne ha våknet med den. Men denne kroppen her, ja den føles bare tyngre og tyngre. Mitt største og verste mareritt, er tanken på å må gi opp alt dette som man virkelig brenner for. Men det føles dessverre mer og mer som om at det er det som kommer til å skje.

Jeg har blitt naturens jente di siste to årene. Jeg føler meg levende, jeg drømmer igjen på grunn av den, og alle opplevelsene man har hatt med å være ute i det fri. Naturen blir bare vakrere og vakrere i mine øyne.

Men jeg må si det. At når man en dag tar seg en tur, sånn som i dag. Ja jeg nyter det virkelig, det er ikke det. Det er bare at….. Når jeg bruker denne kroppen, sånn som jeg gjorde i dag. Ute, der jeg føler at jeg lever, der jeg føler meg fri, der jeg drømmer, der jeg er meg. Så har jeg dessverre brukt opp all min reserve energi til det man trengs til, når man kommer hjem. Man skal være mamma, husmor, lærer, sjåfør….. Men jeg, ja jeg må velge hva jeg kan gjøre den og den dagen for tiden. Det er ikke morsomt å må velge mellom turer og familie, for jeg er like glad i dem begge.

Hvordan klarer man å velge. Altså valget er egentlig enkelt sånn sett. Familien går foran alt. Det er vanskelig å være syk. Spesielt når det går ut over flere enn bare deg selv.

Jeg ønsker, av hele mitt hjerte at alle som sliter med noe, uansett hva det måtte være, på magisk vis våkner i morgen og så er alt perfekt. Om det så er for bare noen dager. Jeg personlig skal ikke be om mer enn det. Bare en dag eller to der man er helt ok.

Sykehuset igjen i morgen/i dag klokken er jo over tolv nå som fingrene går over tastaturet. Jeg gruer meg. Men kanskje er man så heldige/ikke heldige at man endelig får vite hva som feiler denne skrot kroppen. Det kan jo være ingenting, eller kanskje er det faktisk noe. Men uansett hva. Jeg skal aldri slutte å være den jeg er. Jeg er meg. Og jeg gir alt for di jeg er glad.

Hvem blir vel ikke glad i dette ?

Det er håp

Ja nå har jeg altså vert så innmari grinete di siste dagene. Blitt alt for mye inne tid i det siste. Har ikke akkurat vert noe vær å henge ute i heller i disse dager. Det har jo omentrent snødd sidelengs i flere dager. Hadde det nå vert tørr snø som hadde kommet, så hadde det nå gått an å gå en tur. Men den har vert skikkelig våt. Sånn type sørpe snø. Skikkelig koselig.

Men et pluss med at det har vert som det har vert. Det er jo at det har vert fint vær å gjøre ting inne på. Har fått soverommet helt ferdig, ryddet masse søppel og brent det. Så nå er det bare å finne den lille ekstra energien til å få vasket huset. Da blir det bra da.

Jeg fikk meg en liten lufte tur i går. Det var jo søndag igjen. Noe som vil si at vi kjørte oss en liten tur igjen. Ble ikke mange turer ut bildøra. For som sagt tidligere her. Så tillot ikke været at vi gjorde det. Men heldigvis så var det oppholds akkurat i det jeg oppdaget en flokk med måser som plaget ei ørn. Det var bare en ting som var dumt. For skulle jeg få et bra bilde av den. Så måtte jeg inn på et avstengt område, ja for å komme nærme nok. Jeg kom meg jo inn, gjorde ikke noe at jeg var der heller. Men di som eide plassen var på tur til å dra. Og porten skulle stenges……. Noe som betydde, at jeg måtte ut der fra, for å ikke bli innestengt. Nå som ørna var så nærme !!!! Ikke ofte at tårene nesten tar meg. Men det var ikke langt unna nå. Jeg var jo så nærme. Men to bilder ble det. Selv om det ikke var så nærme som jeg ville.

Og dette var vel egentlig det mest spennende vi så på hele kjøre turen i går.

Men vi har da litt besøk i hagen for tiden vi. Så kan da være minst like spennende å sitte på altanen. Har hatt besøk av både elg og rådyr i det siste.

Denne elgen var ikke mye redd. Så på meg lenge. Å så fortsatte den bare å spise. Ikke noe problem å få til bilder da.

Men i morgen, ja da skal jeg endelig på tur. Tur med snuppa igjen. Det skal virkelig nytes. Skal bli godt å røre seg litt igjen.

Ja nå tror jeg det er håp for noen fine dager.

Blir aldri lei disse

Nå har jeg vert på en del turer i det siste. Jeg har sett mye spennende og mye fint. Men noe har jeg savnet nesten hver gang jeg har vert på tur. For jeg så dem nesten hver eneste gang før. Nemlig rådyr.

Det er akkurat som om at di har gjemt seg i det siste. Har liksom ikke sett dem like mye som før. Og når di nå først har kommet frem. Så er det jo så klart så pass mørkt, at det slettes ikke nytter å få tatt et lite bilde av dem.

Vi pleier å ha en 5-6 stk her hos oss. Men di har bestandig lurt seg frem når det har vert mørkt. Tror di har blitt så vant til meg. Og vet hva jeg er ute etter når jeg kommer snikende mot dem. Så nå har di funnet ut hvilken tid di får være i fred på. Det er jeg sikker på. Luringer disse som er her.

Men vi var veldig heldige i går da vi var på vår søndags tur. Først var det nå di fantastiske ørnene. Det kan dere lese om HER. Og etterpå oppdaget vi en hel masse rådyr. Og det beste av alt. Det var at det nesten virket som om at di var vant til mennesker. For vi kunne stå nærme dem, og vi fikk stå lenge, uten at dem løp sin vei. Litt skeptiske var di, hvis vi var litt brå i bevegelsene. Men bilder fikk jeg. Endelig.

Disse blir jeg aldri lei av. Di er så elegante og nydelige.

Hvorfor ødelegge

Noen er bare veldig flinke til å ødelegge. Jeg har brukt fotograferingen mye, mye for å komme bort fra alt som er vanskelig. Jeg rett og slett elsker/elsket å holde på med det. Drømme meg bort i bilder og vakker natur.

Men så har man bare di få. Eller egentlig ganske mange nå, som mener at jeg deler for mye. Noen mener at jeg faktisk virker besatt av dette.

Jeg deler kanskje mye. Eller jeg har gjort det. Disse dagen/ukene har så og si drept noe i meg. Det har blitt vanskelig å dele. Takket være dumme ord.

Den virkelige, virkelige gledet over bare å ha noe, noe å gjemme seg bort i. Ja nå klarer jeg nesten ikke tanken på å ta i kameraet. For alle disse ordene, til disse menneskene dukker opp. Ja jeg har kanskje brukt fotograferingen litt mye. Men hva var galt med det. Er det ikke bedre å dele bilder, enn bare elendighet og dumme tanker. Jeg syntes det var bedre. Det hjalp meg.

Så nå har jeg bestemt meg for at jeg ikke kommer til å dele på Facebook lengre. Blir kun blogg verden som får se meg og mitt nå. Og Instagram.

Jeg liker ikke å føle meg sårbar igjen. Men sånn har det blitt. Jeg skal fortsette som jeg har gjort. Jeg kommer bare ikke til å dele for mye lengre. Bare av til.

Ikke til å tro

Må innrømme at jeg er enormt glad for at jeg trosset den dumme foten og tok med jentungen på tur. Foten er ikke god nå. Men man overlever. Vi hadde i vertfall en utrolig herlig dag i dag jeg og jentungen.

Det var kaldt og hustrig når vi startet turen. Vi dro til min yndlings plass på Linesøya først. Vi gikk litt rundt omkring der. Men det var da så merkelig stille. Ingenting å se. Ikke en måse en gang. Så vi fant ut av vi skulle prøve oss på en ny plass. Kjedelig at jentungen ikke skulle få se noe i dag heller.

Vi satte oss i bilen og kjørte til Åfjord. Var greit å dra dit i og med at jenta skulle dit på trening etter vert uansett.

Jeg sa at jeg kunne tenke meg å gå en runde ved elva i sentrumen. For følger vi den så havner vi ved sjøen også. Og der har jeg sett både svaner og ender mange ganger før. Så håpet om å få sett noe var jo der. Vi fant ender. Men som vanlig så svømmer di bort når di ser oss. Så det var ikke sånn kjempe spennende.

Men når vi kom til enden av veien, så snudde jeg meg brått og viste hysj tegnet til jentungen. For jeg hørte en velkjent lyd. Og jeg tok ikke feil denne gangen heller. Jeg ble så glad at jeg kunne ha jublet høyt. For der fant vi altså tre lekne otre. Jeg kunne høre at jentungen var begeistret. Og hun filmet med mobilen. For så nærme fikk vi komme.

Endelig. Det hadde vert så kjedelig hvis vi hadde måtte dra hjem uten å se noe i dag også. Og med dette så har jeg og jenta mi bestemt at vi skal pakke med oss mat og på en skikkelig kose tur i morgen. Så kanskje hun ikke synes det er så alt for kjedelig å gå sammen med meg. Lov å håpe.

Dere vil kanskje se noen av bildene jeg fikk av dem.

Di lekte seg, så på oss, lekte seg litt til. Og så hoppet di i vannet og fanget seg litt mat mens vi så på.

Jeg trodde denne luringen først hadde fanget seg en fisk. Men der tok jeg altså helt feil.

Det var nemlig en ål.