Nettverk er viktig

Det er det så absolutt. Nå tenker jeg ikke på nettverk for bruk av blogg, instagram og slikt. Nå tenker jeg på det nettverket man har rundt seg. Om man nå er syk eller frisk. Det er så utrolig viktig og bare ha noen. Trenger ikke å være en hel flokk av mennesker. Men di få som bare er der når man kanskje trenger noen å prate med, le med, gråte sammen med eller bare rett og slett få ut den håpløsheten og frustrasjonen man ofte kan slite med.

I dag hadde vi en sånn nettverks dag her på oppholdet vårt. Har vel hatt fire uker på og forberede meg til det. Man kunne be hit noen som kanskje står deg nær, eller noen du bare pleier å snakke med, eller kanskje legen din eller psykologen. Ja en eller annen som kanskje har vert der i den situasjonen som man er i, som har hjulpet deg på ett eller annet vis.

Jeg for min del syntes det var veldig vanskelig å finne noen. Som menneske, i vertfall jeg, jeg vill ikke være til bry for noen. Helst sikker mange flere enn meg som kjenner på dette. Man har jo venner, men noen jobber og andre er kanskje syke selv. Man vil jo ikke forstyrre dem. Og familien, ja di bor jo først og fremst veldig langt unna, og samboer jobber så det ble fort valg bort. Man vil som sagt ikke være til bry. Så fikk jeg forslag om å kanskje spørre legen eller psykologen jeg snakker med, men da stoppet det seg nå i vertfall. Kjenner nok ikke legen min så godt, og psykolog ja…. Alternativene ble da ganske så få til slutt.

Men jeg var heldig med at min aller, aller beste venninne gjerne ville komme.Vi er to som støtter hverandre i tykt og tynt så og si hver eneste dag. Og jeg ble ekstremt glad for at akkurat hun kom. I fra å se hverandre nesten hver eneste dag. Til at det nå var nesten to uker siden sist. Gjorde at det var ekstremt godt å se henne igjen. Og ekstra godt at hun fikk se og være med på litt av det man er med på her. Og utrolig godt å få vite det at hun virkelig skjønte at det ikke er bare bare å være her. Denne plassen tar mye av en. Både på godt og vondt.

Vet ikke helt hva jeg skal si om denne dagen sånn egentlig. Om det har vert lærerikt eller ikke. Mest slitsom kanskje. Alt for mye prat. Noe som gjorde at det ble veldig vanskelig å konsentrere seg om det man kanskje burde. Jeg synes ikke jeg fikk så veldig mye ut av dagen. Bortsett fra at jeg fikk litt etterlengtet kvalitets tid sammen med min venninne. Og at jeg vet at jeg nesten har det nettverket jeg trenger. Familie og venner har jeg, og så må jeg kanskje finne en lege og psykolog som jeg er komfortabel med. Alt til sin tid, alt til sin tid.

Man må jo ha litt å jobbe med når man kommer hjem også. Nå skal hode og kropp få en lang hvil kjenner jeg. Helg er det også blitt. Bare noen få dager igjen. Så skal jeg endelig hjem, det skal bli godt.

Det skal ikke være lett

Jeg fikk ei litt spennende melding her for ikke så mange ukene siden. Som virkelig gjorde at jeg måtte sette meg ned å tenke en hel masse. Det skal jo være sommerfest her i Åfjord, der bruker det å skje litt av vert. Opptredener, mat, musikk og boder med forskjellig ting som selges. Helt sikker mer som foregår også. Men jeg må si at jeg enda ikke har vert med på akkurat denne dagen. Så er litt usikker.

Men i år fikk jeg som sagt ei melding. Der spørsmålet var om jeg kanskje kunne tenke meg å prøve å få solgt noen av bildene mine. Kjente at jeg ble veldig takknemlig for at jeg ble spurt. Men kjenner også at jeg blir veldig, veldig stressa. Dette går virkelig utover min komfort sone. Jeg har liksom enda vanskelig for å si tusen takk når noen sier noe fint om bildene mine. Da er det ikke mye enkelt å få solgt noe tenker jeg, i mitt noe stressa hode.

Det som gjorde at jeg faktisk tok mot til meg og takket ja. Var det at min datter gjerne ville hjelpe til. Blir ikke fult så nervøs når man slipper å stå alene.

Så slår plutselig en annen tanke inn i hodet mitt. Hva skal man prøve å selge da. Nå har jeg bestilt noen få små lerrets bilder og noen kalendere. Og en ting skal være sikkert. Det er overhode ikke enkelt å bare velge noen få bilder av mange tusen. Men hva mer burde man tenke på, som kanskje selger. Kanskje er det noen der ute med litt tips. Jeg tar gjerne i mot dem. Jeg har jo god tid for så vidt. Men bedre det, enn at det plutselig skal bli travelt.

Vill fantasi og store drømmer

Selv om man kanskje er mye bundet til huset for tiden, så betyr ikke det at man ikke har lov til å drømme og fantasere litt. Drømme om at man kanskje en vakker dag skal få tilbake det livet man ønsker seg så sårt. Jeg ser ofte tilbake på den personen jeg var for ca. syv år siden. Tykk var jeg kanskje, men jeg var ekstremt aktiv. Hadde kanskje ikke så store drømmer da, som det jeg har nå.

Det er egentlig utrolig hva man virkelig kan ønske seg, når man har vanskelig for å oppnå det. Når man virkelig har tid til å sitte å tenke på det. Etter at jeg begynte med fotografering, så har drømmene bare blitt større og større. Men hva gjør man uten den fantasien. Er den som gjør at dagene går fremover. Fantasien om at en dag blir det.

Litt av di drømmene eller fantasiene skal jeg prøve å få oppfylt i år. Det første er å få opplevd ørn safari på Rekdal og moskus/sølvrev safari på dovre. Det skal jeg få til. Kanskje vanskelig for noen å skjønne hvorfor dette er så spesielt. Men for meg betyr dette veldig masse. Ville dyr har en ekstra spesiell plass i hjertet mitt. Og å få opplevd å sett dem, i den ville frie naturen. Det hadde vert magisk det. Kjenner at hjertet tar et ekstra lite hopp bare med tanken på det.

Og store drømmer/fantasier om å se helt spektakulære landskaper. Da er drømmen om å se noen helt spesielle plasser store. Island, Finland, Irland, Afrika, Lofoten…… Ja dette er bare en del av det. Nå er det bare om å gjøre å bli både frisk nok, og “rik” nok sånn at man kan få til å oppfylle både små og store drømmer.

Og en enda større og villere drøm og fantasi, er å en vakker dag bli en proff fotograf. Det er lov å drømme, er det ikke.

I mens man drømmer og fantaserer så får man øve seg på det man har rundt seg. Små og stor fugler, landskapet rundt seg. Ja rett å slett det man kan nå tak i. Øve seg til den dagen man skal se og oppleve det spektakulære.

Jeg hører deg

Jeg hører deg, du lokker så fint der ute med dine små rop. Jeg hører deg, du kvitrer så nydelig. Jeg hører deg, blant suset i trærne. Alt lokker, alt frister. Men kroppen føles død, den klarer ikke i dag.

Ørnene sitter der ute og bare venter, det er jeg sikker på. Jeg kan høre den hele tiden. Der den kanskje roper etter en make. Kan nesten se den for meg, der den sitter så majestetisk og stolt oppå den høyeste fjell toppen, eller den fineste berg nabben. Og bare bretter ut di fine vingene sine, og viser seg stolt frem. Skulle ønske jeg kunne sitte der sammen med den. Å bare rope ut at man er fri, fri til å fly hvor som helst, når som helst.

Jeg kan høre rådyrene på morgenkvisten, med sine små rop. Kanskje snakker di med hverandre, eller kanskje er det en liten advarsel om å være forsiktig. Farer lusker jo overalt. Jeg kunne så gjerne ha tenkt meg å sittet der i skogs kanten og ventet på dere. Men må heller nyte et bilde jeg har oppi hodet. En dag om ikke så lenge, så skal jeg sitte der og vente på dere.

Di små fuglene, di fine gode lydene. Lydene om vår og varmere tider. Det er nesten så di kan fortelle at dagen ute i dag, er en fin dag. Ikke regn og ikke mye vind. Så mye mer liv det er i dem på en god dag, enn det er når det er en grå og rufsete dag. Di er nesten som oss. Vi føler oss jo bedre på en lys solskinnsdag, i forholdt til en grå, kald og vått dag. Di har blitt flere i det siste, våren er her snart. Som man gleder seg til mer varme. Det gjør nok di også.

Hjertet og hodet lengter sånn etter å ut og bare nyte, nyte alt dette fine vi har rundt oss. For jeg kan høre dem, høre dem alle. Di sitter der og lokker.

Brå stopp

I dag hadde vi store planer, altså jeg og min venninne. Nå viste det seg at det ikke var i dag den høyeste floa skulle være. Det blir ikke før i morgen. Så blir en ny tur da. Men dagen i dag ble helt fantastisk allikevel. Stor flo var det jo, og bølger i massevis. Så vi koste oss vi.

Vi startet ute dagen med å bare kjøre oss en runde. Det så veldig stille og rolig ut i dag. Nesten så det var litt kjedelig til å begynne med. Ikke så mye som et rådyr en gang. Fant ut at vi skulle snu og kjøre til den plassen vi hadde tenkt å gå til, for å studere stor floa. Og det var da jeg oppdaget en liten bevegelse utpå sjøen i side synet. Heldigvis var det en parkeringsplass akkurat der jeg oppdaget dette. Så det var bare å skynde seg å parkere å hoppe ut av bilen. Det jeg hadde sett var en oter. Eller jeg trodde det var bare en. Men det viste seg fort at det var to unger og en voksen. Ungene hadde fått seg en fisk. Så di lekte, spiste og sloss litt. Mens jeg og min venninne fikk lov til å komme ganske så nærme og fotografere dem. Akkurat dette gjorde dagen helt perfekt. Det skulle ikke mer til. Adrenalinet fikk seg en kick start om ikke annet.

Men vi tok turen til nessa også. Bare for å se hvordan det var på havet. Det regnet så masse at det var vanskelig å få til noen skikkelige bilder. Noen bilder ble det. Men må bruke litt tid i kveld på å se igjennom dem. Kanskje får dere se dem i løpet av kvelden. I morgen blir en bedre dag for fotografering. Ikke meldt nedbør og kanskje antydning til sol. Håper å finne noe spennende da også. Krysse fingrene for at vi ser ørn og kanskje et rådyr eller to da.

En av ungene dette. Litt skeptisk. Men han sto lenge nok til at jeg fikk et par bilder. Venninna mi tror jeg var litt heldigere. Gleder meg til å se bildene hennes.

Tøffing dette.

Mor eller far var aldri langt unna. Passet på di små.

En liten smak av været i dag. Mer skal det bli litt senere.

Kresen

Hadde aldri trodd at jeg skulle bli den som skulle bli kresen når det kommer til fotografering. Når jeg startet med denne hobbyen, så tok jeg bilder av så og si alt. Men etter som årene har gått, så har jeg blitt bare mer og mer kresen. Man blir liksom så nøye på hvordan alt skal se ut.

Skal jeg ta bilder av en solnedgang. Så liker jeg aller best at det er skyer på himmelen. For da blir det ofte et helt fantastisk farge spill på himmelen. og det kan også helst være stille på sjøen eller vannet. For refleksjon gjør bildene bare enda mer spennende. Men så heldig har jeg ikke vert i det siste. Har vert vind så og si konstant i det siste.

Skal jeg ta bilder av landskap. Så liker jeg speilinger eller at man får til litt mystiske situasjoner. Med skodde eller bare rett og slett et spesielt lys. Det har jeg heldigvis opplevd mye av i det siste. For her har det vert vær så det holder.

Dyr, ja skal jeg ta bilder av dyr. Så har jeg blitt fryktelig avhengig av å ha det helt perfekte lyset. Jeg orker ikke å prøve en gang hvis lyset er helt feil. Uansett hvor nærme ørnen eventuelt kan være.

Ja du snakker om, jeg trodde ikke jeg kunne bli kresen. Men det har jeg altså blitt så det holder. Men er kanskje det som gjør at man bare blir flinkere. Man utfordrer seg selv. Skal prøve å finne noen bilder her. Sånn at dere kanskje skjønner hva jeg mener.

Her for eksempel. Bildet hadde blitt veldig kjedelig i mine øyne, med bare en helt ren himmel. Altså blå himmel og sol. Her har jeg fått lit hjelp av et jagerfly også. Savnet bare at sjøen var litt stillere.

Dette landskapet hadde blitt veldig kjedelig med bare en mørk grå himmel. Så skodde med litt solskinn i gjør mye. I tillegg var jeg heldig og fikk med en måse også. Å så lyser den lille mengden med snø opp litt.

Her var jeg i utgangspunktet usikker på om jeg ville ta bilde av denne elg frøkna. For det var egentlig ganske mørkt enda. Men takket være snøen som hadde komme. Så fikk jeg det lyset jeg trengte. Hadde ikke snøen vert der, så hadde bildet blitt veldig mørkt.

Her har man himmelen som gir et fantastisk farge spill. Å så hadde jeg i tillegg stille sjø og litt snø. Lys forholdet ble perfekt. Så ja jeg har blitt fryktelig kresen. Men hvorfor ikke. Det gjør bildene bare litt mer spennende.

 

Glede i hverdagen, selv om alt føles mørkt.

I en noe tung hverdag, en hverdag som den jeg strever i. Så er det om å gjøre å holde på di tingene som bare gir deg noe. Noe som bare fyller deg med glede. Det nytter ikke å grave seg ned i all denne gørra. Selv om man kanskje aller helst, bare kunne tenkt seg å dratt den tykke dyna godt over hodet og bare blitt der. Da blir man fanget i det sorte hullet da.

Uansett hvor sliten og klar man er for tiden. Så pleier jeg ofte bare å sette bort alt av hus arbeid og ting som burde ha vert gjort, bare for å gjøre noe som gleder denne kroppen her. For det trenger man innimellom. Mange av dere her inne vet at jeg elsker foto, natur og dyr. Det er noe jeg VIRKELIG brenner for. Det er meg. Jeg elsker det.

Så ja, jeg må ofte nå for tiden, droppe alt som man “må” gjøre i en vanlig hverdag. Bare for å klare å være litt meg. Altså fotografere. Det er jo ikke bare bildene som gjør at jeg elsker dette. Men jeg nyter virkelig alt det fine man ser, opplever og ikke minst føler. Og på veldig dårlige dager. Som jeg har ofte i disse dager. Så kan jeg dra frem disse bildene. Og faktisk føle hvordan det var den dagen jeg tok di forskjellige bildene. Det gjør meg glad å se tilbake på. Og vite at det er jeg som har vert ute der i verden og lett meg frem til di forskjellige motivene. Og man har noe å holde på med, når man er bundet til senga eller sofaen. Jeg kommer meg bort fra det sorte hullet.

Alt i alt, det nytter ikke å gi opp. Selv om man ofte føler at hele verden er mot deg.

Igjen…. Når formen bare ikke er der. Så har man kanskje en bil. En bil man kan sette seg inn i. Så slipper man å gå langt. Man kjør til en plass, hvor man så å si er nesten nede i fjære kanten. Sette seg på berget og bare nyte. Eller som meg.Ta bilder som dette, samtidig som man nyter utsikten. Tanken er, at man trenger ikke gå kjempe langt bare for å se noe fint.

Og når man nå sitter der, å lytter og ser. Så kan det jo dukke opp noe annet spennende. Som foreksempel ei havørn.

Eller kanskje ei Kvikkand.

Man vet aldri. Plutselig er det bare noe spennende som skjer. Noe som gjør at man føler seg heldig og rett å slett glad. For ei lita stund.

Jeg elsker verden litt. Når jeg kan se tilbake på dager som dette.

 

Plutselig var den der

Jeg husker denne dagen så utrolig godt. Tur dagen var planlagt. Jeg vist nøyaktig hvor jeg skulle. Og kom meg avgårde. Det eneste som manglet var da min tur venninne. Beste turene er når hun er med. Da går skravla og vi koser oss med fotograferingen, både jeg og hun. Så kjekt når man har den samme hobbyen. Å enda bedre at man kan lære av hverandre. Men som sagt, så kunne hun ikke denne dagen.

Jeg kom meg nå til mitt bestemmelses sted. En plass hvor jeg har sett både ugle, havørn og otere. Men det ble da så skuffende. Ingenting var å se, absolutt ingenting. Nå pleier det å været et eller annet spennende å se der bestandig. Men ikke denne gangen.

Så da var det bare å kravle seg skuffet tilbake til bilen. Kjente at jeg ikke orket å gå til en ny plass. Så da var det kjekt å ha bilen. Tok meg heller en liten kjøre tur. Bare for å se om det var noe spennende.

Jeg kjørte ei god stund. Hadde mest lyst til å bare gi opp for dagen. Så jeg gjorde det, satte nesen hjemover. Fant ut at jeg skulle kjøre en liten omvei. Veien gikk rundt et vann. Og dette vannet renner gjennom et rør under denne veien. Hender seg at det sitter mye ender der. Så øynene går jo automatisk til vannet, på utkikk etter disse endene. Det var da jeg så den. Ikke endene. Men en stor oter som lekte seg inni dette røret. Den svømte inn og ut.

Aldri har jeg noen gang parkert så fort som det jeg gjorde da. Hoppet så fort ut av bilen, at jeg rett å slett glemte å ha igjen døren. Det oppdaget jeg etterpå….. Kom meg nærmere denne bekken hvor jeg hadde sett oteren. Heldigvis for meg. Så var han faktisk litt nysgjerrig akkurat i dag. Så bilder, det fikk jeg. Kom ikke helt tomhendt hjem.

Det er sånne opplevelser som dette, som gjør at hjertet slår ekstra fort noen ganger.

Så innmari skjønn disse.

En morsom kar.

Natur i bilder

Man har lyst til å blogge. Men når kroppen er sliten, og det er vanskelig å finne ordene. Så er det nesten enklere å dele litt av det jeg ser i min hverdag, i bilder.

Har så masse å snakke om. Men det lille ekstra må være der for å få til å sette ord på ting. Men kanskje klarer man å få frem litt glede oss andre, bare med å vise frem naturen litt. Mye medisin i bare å nyte litt bilder.

Gode kvelder, der man bare kan sitte å nyte utsikten på en liten haug i Hasselvika. Lett å la tankene bare flyte til en sånn utsikt.

Disse små knoppunge svanene kan vel hvem som helst elske å sitte å se på. Koselig når di kommer så nærme at man nesten kan stryke dem.

Eller når man stille lusker rund i skog og mark, og oppdager denne staselige karen her. Da sette man seg bare rolig ned og nyter det man ser. Han lytter, spiser litt, lytter litt igjen og går stille inn i skogen.

Altså hallo…….. !

Det er nesten så man virkelig må se to ganger på kalenderen og sjekke datoen og hvilken måned vi er i. For her jeg nå sitter, under pleddet i den gode sofa kroken min. Så føles det ikke mye som om at sommeren egentlig skal nærme seg med stormskritt. Det snør, altanen min er hvit og jeg fryser.

Nå har jeg vert hjemme siden mandagen. Og jeg har krysset fingrene for at i morgen står jeg opp til en nydelig dag. Men har våknet opp like skuffet hver dag, siden mandagen. Jeg lengter etter en fin værs dag nå. Forlanger slettes ikke mye. Bare oppholds og lite vind, så er jeg fornøyd. Nå er det meldt uvær også i morgen/i dag. En trøst oppi det hele, er at det blir nå gjort en del innom hus.

Vi fikk vel sommeren i april og mai tenker jeg. Hadde jo egentlig håpet at vi skulle få slengt med oss hengekøyene og ta ei overnatting ute igjen til helgen. Men spørs om vi får se det an til neste helg i stede. Har nok å gjøre til helgen uansett. Så var kanskje like greit at det ikke ble denne uken. Min datter skal feires og en konfirmant skal fotograferes. Så helgen blir da ikke kjedelig.

Er spent på den fotograferingen. Jeg som er vant til å ta bilder av dyreliv og landskap. Men skal da klare å få til dette også. Vi får se tilbake på noen av di fine dagene som vi har hatt. Bare for å minnes litt.