Bare å glede seg, eller….

Ja nå står det altså mye spennende på planen fremover. Eller altså ikke så mye. Men det er både nytt og litt små spennende for meg og min lille familie. Ikke noe jeg hadde kommet til å gjort sånn uten å få litt puff hjelp.

Om fire dager, skal vi pakke koffertene og reise en liten tur til spania. Jeg vet ikke helt om jeg gleder meg eller gruer meg. Er ikke hverdags kost for denne jenta å reise. Veldig hjemme kjær denne hun her egentlig. Så det blir en veldig ny opplevelse. Men en fordel, blir jo å få masse nye foto motiv. Og en annerledes liten ferie tur sammen med familien. Meget mulig at ungene gleder seg aller mest.

Takket være formen min, så tror jeg nok at jeg gruer meg aller mest. Spesielt til reisen. Sånn akkurat nå, føler jeg at man kanskje hadde hatt det aller best hjemme. Men det blir helt sikkert greit når man har kommet seg frem. Blir godt å se at ungene koser seg.

Gjøre det beste ut av reisen, det skal vi. Vi skal kose oss maks. Hørte rykter om at en dyrepark skulle sjekkes. Da vet jeg nå med sikkerhet at jeg er i drømme land. Skulle vist få min aller største drøm oppfylt der. Jeg skal få sett ørner på nært holdt. Og svarte svaner.

Joda jeg gleder meg nok kanskje aller mest.

Må vel legge til noen få bilder i dag også.

Man trenger heldigvis ikke å klatre eller gå for langt for å få sett fine solnedganger. Det beste er å bare sitte nede ved sjøen, å nyte og kjenne varmen av di siste solstrålene, før den går ned i horisonten. Tror nok at mange er enige med meg der.

Yndlings blomstene må få være med på solnedgangs bildene di også.

Kunne tenkt meg sånne dager som dette, hver eneste dag. Spent på hvordan solnedgangene er i spania. Joda jeg er nok spent, og jeg gleder meg masse.

Sette seg selv først

Er det noe som er enkelt å få til, å sette seg selv først. Tenke på deg selv og bare være seg selv. Er det så lett.

Jeg synes ikke det. Hvordan gjør man det. Spesielt når man bestandig har vert en person, som hele tiden tenker på andre foran seg selv. Det er letter å passe på andre, enn seg selv. Så hvordan gjør man det.

Tror ikke jeg er skapt sånn, at dette er noe jeg skal få til. Jeg liker overhode ikke å ha den muligheten, til kun å tenke på meg selv. Det trykker en bare enda lengre ned. Når man til slutt begynner å innse at man er sykere enn det man trodde.

Enn at denne spreke personen, meg, ikke klarer å gjøre det jeg gjorde for tre år siden. Hva skjedde, hvorfor er jeg her jeg er i dag. Hva skjedde. Det spørsmålet surrer å går oppi hodet hele tiden. Frilufts menneske, som nesten ikke klarer å være noe frilufts menneske lengre.

Joda når man er på rehabilitering, så kan man jo sette seg selv først. Men det er faktisk litt vanskelig, når man aldri har gjort det før. Og hvordan kan man finne ut hva som egentlig feiler en. Når man ikke får andre til å forstå. For å få noen til å forstå, så må man jo også ha den rette personen der, den rette som er der og lytter. En man føler at man kan åpne seg opp til. Men hvor er disse menneskene man burde snakke med. Hvor er di når man trenger dem.

Det er heller ikke lett når man er sendt hit, til denne plassen på feil grunnlag. Det føles overhode ikke greit å bli presset til noe en sliten kropp slettes ikke klarer. Men hvem skal man si det til. Når ingen er der og lytter.

Tre dager igjen. Så skal jeg hjem. Hjem der jeg kan tenke på andre enn meg selv.

Godt å ha fine tenke steder.

Det er jo fint her i Hasselvika.

Været er ikke med oss hver dag. Men selv om det regner innimellom. Så synes jeg nå at det er fint allikevel. Naturen er mitt fristed. Om jeg så bare går rett utenfor husveggen.

Man får prøve å gjøre det beste ut av dagen, ikke sant.

Kanskje er man tilbake

Hei sann….. Lenge siden sist man trykte på disse tastene her. Lengtet etter å skrive har jeg gjort. Men det hender seg nå sånn, at av og til så må man bare tenke på helsen først. Får man en smell, så får man en smell. Da er det greit å bare tenke på seg selv en stund.

Men en liten titt innom, bare for å si at man er da i live, er kanskje greit. I vertfall for di som har sendt en liten melding her inne for å høre om det går bra. Det går bra, så bra som det kan gå. Men å blogger er faktisk mye jobb, enten man tror det eller ikke. Det er liksom ikke gjort på et lite blunk å skrive et innlegg. Det må tenkes og planlegges en del, på hva man skal skrive og hvilke bilder man skal bruke. Og det krever igjen en del bruk av energi, som man absolutt ikke har.

Så jeg har faktisk brukt noen måneder til å faktisk bare tenke på meg selv og familien. Å så klart fotografering. Aldri en dag uten kamera kan dere skjønne. Det er jo meg. Min medisin.

Jeg har da opplevd litt i sommer. Ikke mye. Men sånn akkurat passe. Og bilder deretter har det da blitt. Kanskje har noen av dere lyst til å se litt bilder igjen. Jeg kan jo dele noen få i dag. Kanskje kan jeg finne på å legge inn noen i morgen også. Er greit å ha litt å gjøre selv om man er på et rehabiliterings opphold, eller nå er jeg  jo “bare” på kartlegging i første omgang. Så får vi se da, om det kanskje blir til noe mer.

Nok om det her kommer det noen få bilder.

Bilder her er tatt på bud, altså ikke så alt for langt unna Kristiansund. En fantastisk fin plass.

Dette er også tatt på Bud

Besøk hadde vi i ved teltet vår mens vi var der. Koselige små krabater.

Dette bildet tok jeg i går kveld. På min bitte lille kvelds runde. Bra godt å sitte nede ved denne sjøkanten her. Bildet er tatt på hysneset i Hasselvika. Torden skyer og solnedgang på en gang.

Da fikk dere en liten smake bit. Kanskje kommer det mer i morgen.

Som tiden flyr, du er alt hele 14 år

Tenk det. Den snille, gode, hjelpsomme jenta mi er hele 14 år i dag. Skal si vi har vert gjennom litt av vert di siste 2/3 årene jeg og du. Men vi to, vi er som et team. Herlighet så glad jeg er for at jeg har deg. Vi to, vi klatrer over di største fjellene sammen. Tror du må være det sterkeste og fineste menneske jeg vet om. Og tenk så heldig jeg er, som vet at du er min datter.

Du kan så mye du. Jeg er sikker på at du kommer til å komme deg frem i den store vide verden. Når du en dag bestemmer deg for at det er det du skal. For du er målrettet og vet hva du vil, når du vil. Jeg beundrer deg, for alt du har oppnådd det siste året. Og bare det å se hvor voksen du har blitt. Du har blitt så tøff, og du tørr å si meningene dine, du stiller opp, du passer på, du elsker å bake, du er kreativ, du er ei super store søster….. Ja hvem kan vel ikke bli glad i deg.

Som vi koste oss på vår jente tur nordover. Det var da jeg virkelig innså hvor stor du plutselig har blitt. Dette går fort. Nesten litt for fort. Dere vokser over hodet på meg, før jeg rekker å snu meg.

Besteste, fineste jenta mi, som stiller opp som fotomodell når jeg trenger å øve meg på portrett foto. Besteste, fineste jenta mi som gjerne baker synger og danser sammen med sin halv gale mor. Besteset, fineste jenta mi som stort sett sier ja med en gang, når mor trenger bitte litt hjelpe til noe.

Du er ikke den som synes så veldig god om deg selv. I dine øyne, synes du at du er stygg. Men vet du jenta mi. DET ER DU IKKE !!!!! Du er så uendelig vakker. Og rett og slett full av glede og livslyst. Tror du har evnen til å gjøre alle glade rundt deg.

Du er helt fantastisk. Og jeg elsker deg så uendelig masse. Gratulerer så masse med dagen din i dag.

Gamle barndoms minner

Det er så godt når gode gamle minner bare dukker opp sånn plutselig. Fikk mange sånne påminnelser da vi var nordafor. Mange gode minner fra da jeg var ei lita jente.

Det første var jo bare det å dra på tur som en familie, noe vi pleide å gjøre en del når vi var små. Alt fra å kjøre på lange bilferier, skogsturer og båtturer. Og bare det at vi var samlet, altså jeg, mine to brødre og mine foreldre. Er ikke ofte alle mann er samlet samtidig. Ja sånt vekker gode gamle minner. Det var jo ekstra stas også at vi hadde litt mer familie med på tur også. Min datter og samboeren til min bror. Enda flere å dele minner og opplevelser med.

Men det beste med denne turen var når vi kom oss ut på havet i båten og hadde kjørt en stund. Og mine foreldre hadde et av di beste minnene på lur. Noe vi bestandig pleide å gjøre når vi skulle være ute lenge, eller reise langt. Jeg registrerte jo at di hadde med seg en tung sekk med mye oppi. Men tenkte ikke mer over det. Helt til di begynte å snakke om at det hadde nå vert godt med en kaffe kopp og noe godt å spise på.

Da var det akkurat som om at den lille jenta, med det kjempe lange håret og stor iver våknet til liv. Di hadde vel ikke gjort som vi pleide å gjøre da vi var små. Men joda det hadde di. Sekken var full pakket med vafler, sjokolade og noe godt å drikke på. Og på di vaflene skal det helst være egg eller brunost på. Beste tur maten som finnes. Og det var akkurat det som ble funnet frem. Akkurat som å gå tilbake i tid når man tar den første biten av vaffelen med egg på.

Jeg tror nok at med hånden på hjerte, så kan jeg si at vi har hatt en helt fantastisk oppvekst. Med to fantastiske foreldre, som har gitt oss mange gode minner å tenke på og kanskje føre videre til neste generasjon. Mine unger har i vertfall fått sine vafler med egg på. Tror det falt i smak hos min venninne også 😉

Jeg har ikke så mye bilder av oss. Der vi satt å koste oss med mat på denne turen. Jeg vil ikke legg ut bilder av mennesker uten å spørre den om det er greit først.

 

Irriterende å plages

Når jeg nå endelig fant litt energi til å faktisk blogge igjen, så er det da typisk at man skal plages litt.

Jeg trives aller best med å skrive fra pc. Og det er aller best å legge inn bildene fra pc i stede for mobilen. For kvaliteten på bildene blir noe bedre når man bruker dataen. Men ett eller annet har hendt sånn at jeg ikke får til å legge inn via pc. Det var ikke noe problemer for noen uker siden.

Bra typisk at man skal plages, spesielt når man nå har opparbeidet seg et lite lager med fine bilder som kunne ha vert morsomt å vist frem.

Kanskje er det flere enn meg som plages ?

Et lite knippe bilder fra fine vår dager på Linesøya.

Gleder meg bare til neste gang

Denne lang helgen nordafor har virkelig vert helt fantastisk. Kan nesten ikke vente til neste gang. Heldigvis så er det ikke lenge til. Nesten to måneder bare.

Jeg vet vi skal dit for å dra på slekts treff da. Men etter den rib turen vi hadde på lørdagen. Så vet jeg hvor jeg skal ta turen når jeg drar nordover neste gang. Da skal jeg ta meg en fin værs dag, sammen med familien og reise til Rødøy. Jeg får ikke den plassen ut av minnet mitt. Så utrolig nydelig en plass, og enda så var det bare på avstand jeg fikk sett den plassen. Det skal utforskes på land også.

Men skal man dit så må man ha hele dagen. Går nok ikke båter for ofte. Kanskje hengekøyen skulle vert med også. Hadde ikke vert meg i mot og overnattet der. En dag på fjellet, og en dag rundt omkring på øya. Det må jo være perfekt.

Ja vi har virkelig hatt det fint på vår impuls tur. Men er det ikke da man får det finest kanskje. Ja når ingenting er planlagt lang tid i forveien. Det beste er jo at akkurat den dagen vi skulle ta denne rib turen, så hadde vi knall vær. Kunne kanskje hatt litt mer varme. Men bortsett fra det så var det så perfekt som det går an å få det. Helt utrolig egentlig at vi var så heldige. For vi var nå der fra torsdag til mandag. Det var kaldt, grått og litt små regn di andre dagene. Men ikke denne lørdagen. Noe jeg var glad for. Enklere å fotografere i fint vær.

Jeg og jentungen kunne trygt si at vi var fornøyde, da vi satt å ventet på hurtigbåten som skulle ta oss over Trondheimsfjorden kl. halv 12 i natt og bare mimret. Slitne og fornøyde.

Her fikk vi komme i land på øya Vikingen for å se på polarsikel støtten. En nydelig liten plass.

Magisk grønn sjø og høye fjell. Jeg bare elsker denne utsikten. I denne fjorden gikk vi i land. Lunsj tid med vafler, sjokolade og drikke. Herlig.

Enda mere høye og spisse fjelle. Er da ikke rat at man blir helt oppslukt.

Fikk det servert på gull fat

Onsdagen startet virkelig tungt. Jeg var både oppgitt og lei av tanken på å måtte reise til byen. Men jeg fikk da kjørt gutt ungen til barnehagen, og satte nesen mot byen. Bare å få det unna gjort, ferdig med det. Men sånn ble det ikke.

Jeg kom heldigvis ikke så langt før telefonen ringte. Det var fra sykehuset. Behandleren jeg skulle til var blitt syk. Må nok innrømme at akkurat denne dagen, så ble jeg ikke lei meg for det. For et mer knall vær en det var, ja det er det lenge siden sist vi hadde. Jeg var snar med å innom hjemme. Bare for å skifte fra by klar til tur klær. Angrer ikke for at jeg bestemt meg for å ta en liten tur.

Blikk stille sjø, blå himmel, solen skinte og det luktet vår. Det var til og med varmt i sola. Jeg begynte nå på min vante rute. Og mens jeg går der, i mine egne tanker. Så ser jeg en svart eller brun flekk som kommer mot meg. Denne flekken kom humpende nedover åkeren. Trodde først det var en liten hund som hadde rømt. Men når denne saken kom nærmere, ja da kunne jeg ikke annet enn å le. For rett i mot meg, kom det en oter. Jeg sto muse stille. Og når han var bare et par meter fra meg, da oppdaget han meg. Han brå snudde og var borte på et blunk. Men jeg fikk da et bilde som var greit.

Dette var bare en forsmak på en helt utrolig fin dag.

Jeg ville egentlig ikke ta en lang tur. Følte meg ikke sånn super sprek i dag. Men allikevel så lokket fjellet. Jeg vet jo at det begynner å bli tiden for når ørnene legger seg på redet. Og i år viste jeg hvor reiret var. Et av dem i vertfall.

Jeg kom meg nå opp omsider. Selv om jeg brukte laaaaang tid, og hadde minst hundre stopp før jeg nådde toppen. Jeg snek meg mot kanten. Men følte meg et øyeblikk skuffet. For jeg så ikke noe sånn ved første øyekast. Helt til jeg hørte vingeslagene. Di var der. Hele seks stykk. Men det var ei som var mest ivrig på å holde seg der jeg var. Jeg prøvde å holde meg i skjul. Men rosa jakke hjelper nok ikke. Jeg ønsker meg kamuflasje klær. Bare så det er sagt. Det var helt utrolig å sitte der. Å virkelig få oppleve dem.

Men jeg kunne ikke sitte der hele dagen. Selv om jeg ønsket det. Tror jeg satt der i nesten to timer. Heldigvis var det varmt i solen.

Men på tur hjem så tenkte jeg, at det eneste som manglet nå var en sommerfugl. Og vet dere hva. Jeg så hele fem stykk. Men fikk bilde av bare denne ene.

Det var helt utrolig mye mer dyr å se nå. Det er komme masse fugler. Men det får jeg vise i et annet innlegg.

Nydelig dag

 

Kanskje ikke til å begynne med. For i dag var det endelig så pass vind stille at stor bålet kunne tennes. Og sånn som det så ut i kjelleren etter den siste oppussingen, så kan vi nok si at det var veldig nødvendig. Vi fikk endelig bort alt søplet. Det gjorde seg. Nå er det plass for levende vesen nedi der også. Neida, det var kanskje ikke så ille.

Men før vi startet med dette. Så hadde vi et koselig morgen besøk i hagen. Måtte lure meg ut sånn at jeg fikk meg noen fine bilder av denne rådyr bukken. En skikkelig kjekk kar. Elsker når dagen starter som dette. Han lot meg faktisk få komme veldig nærme også. Så lenge jeg var rolig i bevegelsene. La oss si at det ikke var lurt å nyse. Det var vist skummelt. Da løp han fort av sted.

Var ikke så verst han der, ikke sant ? Men jeg kunne jo ikke sitte der hele dagen. Bare å hive seg i ryddingen. Vi fikk nå heldigvis gjort masse.

Og i mellom slagene så måtte man jo være mamma også. Hadde en som skulle i bursdag. Da måtte mor være sjåfør. Men det er greit det. Da får man jo kjørt seg en tur, og sett noe annet en bare skogen her hjemme. Vi kjørte forbi sjøen, og da var det så klart bare å stoppe. Jeg kan ikke bare dra forbi uten å virkelig se litt. Måser kan jo være litt artige å ta bilder av. Di er faktisk litt fine også. Når man bare tar seg litt tid til å faktisk se på dem.

Alt i alt. Så har vi vert ute store deler av dagen i dag. Herlig. Er så godt når man endelig kan begynne å rydde litt i hagen, og få litt orden på ting. Nå koser vi oss bare med film og masse godt i skåla. En skikkelig fin lørdags kveld. Håper dere også har en fin lørdags kveld.