Å være syk, er ikke for pyser

Det skal være sikkert at det ikke er. Nå er jeg innlagt på denne så kalte suverene plassen, dette rehabiliteringssenter. Vet ikke hva jeg synes om denne plassen. Eller egentlig generelt om hele helsesystemet må jeg kanskje si. Kjenner at jeg er så eitrende forb…… på absolutt alt akkurat nå. Jeg lurer sånn på, hvor syke man skal være, for å faktisk være syke i disse dager.

Jeg har jo bare kjempe i seks år, ja snart sju da. Og da mener jeg kjempet. Kjempet for å bli hørt og forstått. Har byttet lege opp til flere ganger. I håp om at nå skal alt bli bra. Men den ene er mer elendig en den andre. Altså det er ikke rart at mennesker går på veggen til slutt, det er ikke rart at mennesker sliter psykisk, det er ikke rart at mennesker sliter med angst, det er ikke rart at enkelte tar det skrittet hvor dem ikke ønsker å leve lengre. For jeg kjenner at jeg, jeg som er sterk, jeg strever for å holde hodet over vann.

Jeg er bokstavelig talt dritt lei av å ikke bli forstått.

Hadde så utrolig stor forventninger i dag, et så stort ønske om at nå, nå skulle det bli dagen, der jeg fant et menneske som endelig kunne forstå meg. For på torsdagen, så fikk jeg ei melding. Om at jeg på fredagen skulle få snakke med en me spesialist. Jeg ble så glad, at jeg holdt på å sette maten i halsen i det jeg leste meldingen. Jeg tenkte at nå hadde disse menneskene jeg har snakket med til nå. Endelig forstått meg. Det er ikke sånn og forstå at jeg ønsker å ha me. Men jeg ønsker virkelig å finne ut hva det er som feiler meg. For frisk er jeg så langt i fra.

Jeg gikk straks opp på rommet til boka mi. Boka som jeg har notert en hel masse i. Alt av symptomer og ting man sliter med i hverdagen. Og la oss si, at denne jenta her hun blir ikke friskere. Jeg tenkte, at denne boka den skulle være med. For nå kunne jeg endelig vise. Fredagen kom og timen ble utsatt til over helga. Grunnet båt problemer. Jeg gikk rett i kjelleren. For det tar veldig på kreftene og bare være spent på det man skal gå til. Så det endte med at jeg var syk hele helga. Ikke bra enda. Men klarte på et eller annet vis og stable meg på bena for den nye timen i dag. Bare for å bli skuffet igjen.

Jeg kom inn til det mest utrivelige menneske jeg noen gang har sett. Og jeg følte meg som en sutrete lite unge. Kan si det sånn, at er man dømt med psykiske lidelser og en spiseforstyrrelse, noe man slet med for mange år siden. Så er det kun det som feiler en. Man har ingen muligheter til å få hjelp til det som faktisk er problemet. Fikk bare beskjed om at jeg må begynne å snakke med psykologen igjen, enda jeg og psykologen min ble enige i det at jeg ikke sliter psykisk. Og jeg fikk beskjed om at jeg MÅ begynne med antidepressive medisiner og sove medisiner. Altså….. Ja hva skal man si.

Er jeg depressiv bare for at jeg gråter av utmattelse, er jeg depressiv for at jeg har kjempet så lenge. Er det virkelig så enkelt, at man bare kan trykke medisiner i pasienter og si at nå blir det bra. Se for fanden hele mennesket. Og ikke det som står på papiret fra gammelt av. Altså, jeg gir opp dette helsesystemet.

Må prøve å sette inn litt positive bilder her i håp om å få roet ned pulsen, før hjertet hopper ut av brystkassen av sinne og frustrasjon.

Altså hadde jeg slitt med psyken. Så hadde jeg ikke brukt det lille jeg har av energi på å fotografer, være med venner og familie. Da hadde jeg vert i det lille mørke rommet konstant. Med dumme slitsomme tanker. Men sånn er det ikke. Selv om jeg sliter med ekstrem utmattelse og til tider er så syk at jeg kaster opp og ser dobbelt. Så ligger jeg ikke å sutrer over det. Jeg lever så best jeg kan. Er jeg for dårlig til å klare å dra på tur en dag. Så har jeg i det minste bilder jeg kan se på og glede meg over, og en fantastisk familie og herlige venner. Så jeg er sliter IKKE psykisk. Selv om det er sånn man er stemplet. Det ikke enkelt å være syk. Å være syk er ikke for pyser.

Jeg er psykisk syk, jeg som bare må hoppe ut av bilen for å ta en seiers dans, når jeg har fått det perfekte bildet ? Jeg er psykisk syk, jeg som lo meg skakk av den spøken du nettopp fortalte meg? Jeg er psykisk syk, jeg som setter meg i den gode sofa kroken med varme pleddet på maks, en god film og en stor kopp te med et smil om munnen selv om jeg er aldri så sliten? Jeg er psykisk syk, jeg som smiler til deg hver eneste dag.

Hva må til i dagens samfunn, for at man skal bli hørt. Fortell meg det, vær så snill. For jeg vet ikke.

4 kommentarer
    1. Vet jo hvor vanskelig det er å være syk..men har heldigvis hatt forståelsesfulle leger..Å ha slike utfordringer i tillegg er nok energitappende så forstår frustrasjonen din.. Godt du har dette med foto som noe positivt i livet ditt og bildene dine er fantastisk fine.. Klem og gode ønsker til deg <3

      1. Det finnes ikke lett nei. Godt når man har noen som virkelig lytter til en 💕 Må håpe jeg finner en eller annen jeg også snart. Foto er medisinen min ja. Veldig glad for at jeg har den biten i livet mitt. Tusen takk for det snille du. Klem 🥰

      1. Er helt sikkert mennesker der ute som har det mye værre enn meg. Prøver å tenke sånn jeg. Men det er synd at man skal være nødt til å kjempe så lenge og så hardt. Det blir ei stor påkjenning til kroppen til slutt 😔 Takk snill du 💕 Klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg