Sånn flaks

Nå har det vert noen sen kvelder, der jeg bare har sett på denne nydelige stjerne himmelen. Har liksom ikke tatt motet til meg å prøvd meg på å fotografere den. Jeg har da hatt lyst lenge. Men så er jeg nå sånn da, at jeg på en måte må lese meg opp litt først. Ja virkelig finne ut hvordan man gjør det, før jeg setter i gang.

Men så hadde det seg nå sånn. At i helgen som var. Så tok jeg endelig motet til meg. Turte jo så klart ikke å dra ut i den store mørke verden alene. Så min datter måtte være med. Jada jeg innrømmer det, denne jenta er mørkredd. Håper kanskje at jeg kommer over det i løpet av denne vinteren.

Vi drasset med oss alt vi trengte. Lommelykter eller er kanskje hodelykter det kalles, kamerautstyr og stativ. Pakket på oss så pass med klær, at det ble vanskelig å gå. Fryse skulle vi ikke. Hadde også sett meg ut en plass tidligere på dagen. Så vi viste hvor vi skulle. Jeg ville ha en åpen og fin plass ved sjøen. I tillegg til at man ikke hadde lys forstyrrelser.

Alt ble montert opp ganske så kjapt. Så var det bare å knipse ivei. Prøvde meg først på melkeveien. Men syntes fort at det ble kjedelig. For den var ikke så klar og fin denne kvelden. Vi registrert noe vi trodde var en hel masse stjerneskudd. Så en aktiv stjerne himmel var det.

Da jeg snudde meg litt, for å prøve litt bilder med månen og stjernene. Så oppdaget jenta mi noe på bildet jeg tok. Et svak grønn skjær. Måtte skynde meg å ta noen bilder til. Og tro det eller ei det var nordlys. Vi så det ikke hvis vi bare så på himmelen. For så svakt var det. Så det er helt utrolig hva et kamera egentlig kan fange opp.

Men det beste var jo når vi kom hjem. Og bildene skulle studeres. Da oppdaget jeg noe spesielt. Sjekk bildet så skjønner dere hva jeg mener.

Jeg måtte jo sende inn dette bildet. Bare for å høre hva disse krussedullene kunne være. Ingen har egentlig funnet noen forklaring på det. Annet enn at jeg faktisk hadde klart å komme meg ut for å ta bilder. Akkurat i det øyeblikket at det var en meteorsverm på himmelen, leonidene sa dem. Så det var ikke stjerne skudd alt vi hadde sett.

Nå er det ikke mer enn andre gangen jeg prøver meg på dette. Så det er langt i fra perfekt.

Så litt flaks hadde vi. Vi fikk både litt nordlys og en meteorsverm.

Plutselig var den der

Jeg husker denne dagen så utrolig godt. Tur dagen var planlagt. Jeg vist nøyaktig hvor jeg skulle. Og kom meg avgårde. Det eneste som manglet var da min tur venninne. Beste turene er når hun er med. Da går skravla og vi koser oss med fotograferingen, både jeg og hun. Så kjekt når man har den samme hobbyen. Å enda bedre at man kan lære av hverandre. Men som sagt, så kunne hun ikke denne dagen.

Jeg kom meg nå til mitt bestemmelses sted. En plass hvor jeg har sett både ugle, havørn og otere. Men det ble da så skuffende. Ingenting var å se, absolutt ingenting. Nå pleier det å været et eller annet spennende å se der bestandig. Men ikke denne gangen.

Så da var det bare å kravle seg skuffet tilbake til bilen. Kjente at jeg ikke orket å gå til en ny plass. Så da var det kjekt å ha bilen. Tok meg heller en liten kjøre tur. Bare for å se om det var noe spennende.

Jeg kjørte ei god stund. Hadde mest lyst til å bare gi opp for dagen. Så jeg gjorde det, satte nesen hjemover. Fant ut at jeg skulle kjøre en liten omvei. Veien gikk rundt et vann. Og dette vannet renner gjennom et rør under denne veien. Hender seg at det sitter mye ender der. Så øynene går jo automatisk til vannet, på utkikk etter disse endene. Det var da jeg så den. Ikke endene. Men en stor oter som lekte seg inni dette røret. Den svømte inn og ut.

Aldri har jeg noen gang parkert så fort som det jeg gjorde da. Hoppet så fort ut av bilen, at jeg rett å slett glemte å ha igjen døren. Det oppdaget jeg etterpå….. Kom meg nærmere denne bekken hvor jeg hadde sett oteren. Heldigvis for meg. Så var han faktisk litt nysgjerrig akkurat i dag. Så bilder, det fikk jeg. Kom ikke helt tomhendt hjem.

Det er sånne opplevelser som dette, som gjør at hjertet slår ekstra fort noen ganger.

Så innmari skjønn disse.

En morsom kar.

Det lille ekstra

Jeg er mye ute å går både i fjellet og langs sjøkanten. Men så er det da noe med det. At av og til så savner man bare det bitte lille ekstra.

Altså en solnedgang, den er bestandig forskjellig. Dagene er aldri di samme. Men når man nå driver å fotograferer, så kan det være litt morsomt å gjøre noe litt annerledes med bildene. For en solnedgang, er jo en solnedgang uansett. Altså man kan bli litt små lei av å se nesten di samme bildene gå om igjen og om igjen.

Da hender det at jeg finner meg små vann for eksempel. Da kan man få til spennende speilinger. Eller så har jeg ofte med meg ei krystall kule, eller det mange kaller for en lensball. Utrolig hvor mye spennende man kan få til med det.

Nå har jeg kameraet med meg i bilen stort sett bestandig. Noe som vil si at man fort kan hoppe ut av bilen når man ser noe spennende. Sånn som helgen som var. Jenta her, ja hun skulle egentlig på butikken. Men det var noe med skyene og solen som gjorde at jeg ble trukket mot sjøen. Så da ble det en avstikker da. Gjett om jeg var glad for at jeg hadde med meg alt jeg trengte. Da kunne altså butikk, få være butikk for min del. Bare se på bildene, så skjønner dere.

En solnedgang, trenger så absolutt ikke å bare være en solnedgang.

Først en solnedgang uten noe ekstra. Nydelig det også. Men….

Med denne, blir alt så mye morsommere.

 

Når man bare må stoppe

For ikke så alt for mange ukene siden. Så hadde jeg samlet opp en hel masse energi, for endelig å kunne hive meg i bilen og kjøre meg en tur nordover. Tok med meg di av ungene som hadde lyst til å bli med meg. Vi kunne ikke ha reist på en finere dag. Vind stille og solskinn på så og si hele reisen vår. En tur som normalt tar ca. sju-åtte timer, tok litt lengre tid en planlagt.

Men sånn er det å være med foto mamma på tur. Av og til så bare må man stoppe. For naturen på helgeland eller på tur nordover er det altså noe helt spesielt med. Bare fjellene er helt annerledes der enn det er her i trøndelag.

Det var en plass som virkelig tok pusten helt fra meg. Og jeg ble nesten frustrert når jeg ikke kunne finne en plass og parkere fort nok. Speilingen og fargene var så spesielle akkurat der. Det fikk det hele til å se ut som et maleri. Jeg fant meg parkeringsplass midt oppi et anleggsområde og håpet at det gikk bra at vi sto der et lite øyeblikk. Det virket som det gikk greit. Det var bare smil og se. Og bilder fikk jeg.

Hjertet dunker hardt av lykke når jeg får til bilder som dette. Og ungene elsker å være med på reisen. Det beste er at man får vist dem alt dette fine også.

Sleneset, min fars hjemsted er også en nydelig plass å være på. Mange plasser å drømme seg

Utsikten mot træna fjellene en fin høst ettermiddag.

 

Fargerikt

Alle er man vel glade i solnedganger. Når ettermiddagene kommer, og himmelen skifter til all verdens vakre farger. Da klarer ikke jeg å sitte i ro. Når det kanskje at på til er litt små skyete, så blir fargespillet bare enda finere.

Veldig ofte så må ungene bare hive på seg ute klærne og bli med mor når hun skal på solnedgangs jakt. Men når jeg ser dem løpe rundt om kring på stranda eller står på berg kanten å kaster steiner i vannet. Så vet jeg at di egentlig koser seg. Egentlig godt å få dem litt bort fra disse skjermene, som det dessverre brukes så alt for mye tid på. Enda så klarer jeg å få dratt dem med meg, og det skal nytes så lenge det går.

Hadde det ikke vert for foto hobbyen min. Så hadde vi gått glipp av mange fine dager og opplevelser ute i naturen. Kanskje kan jeg klare å få noen av barna også til å bli interessert i fotografering.

Det gir i vertfall meg en slags indre ro, og kanskje en del adrenalin kick innimellom når man har fjorten ørner rett over hodet, eller når man tar bilder i storm, der bølgene slår over både deg og kamera utstyr. Man går på tur, men ikke for å trene på noe slags vis. Man går på tur på et helt annet måte. Man leter, man studerer, man oppdager og man virkelig nyter alt man ser. Jeg elsker hobbyen min.

Men solnedganger

Alle er magiske og forskjellige på hver sin måte.

Glasskulen er populær.

Men alle solnedganger er fine på sitt vis. Bølger i solnedgang, di er fine di også.

Magisk natur

Tankene flyter best ute i det fri. Alle trenger man en plass, der man bare kan koble ut. Bort fra alt kjas og mas. Hverdagen kan rett å slett bli litt mye for alle og en hver.

Verden har i vertfall blitt litt for mye for meg i det siste. Kroppen er ikke lenger med meg. Og tankene herjer.

Heldigvis, så har man en plass å rømme til. En plass som gir litt energi. Og som drar tankene bort litt. Naturen, naturen er min plass. Plassen min for å komme bort litt.

Bilder….. Jeg kan gi dere bilder i fleng. Men ord, ja det er vanskelig.

Konglebit. En utrolig nydelig fugl. En egentlig ganske stor fugl. Men den lager den fineste lille lyden. Kan stå lenge å bare studere den. Nydelige farger på den. Hannen er litt mer rød. Fine er di begge, både hannen og hunnen.

Og solnedganger. Finnes vel ikke et menneske der ute, som ikke liker dette. Jeg elsker å sitte å se på når solen går ned. Di fineste solnedgangene man kan få, er når det er skyer på himmelen. Farge spillet i skyene. Ja bildet sier alt. Jeg elsker det. Og det er dette som gir meg energi. Som gjør at jeg føler meg levende. Som får tankene mine bort. Om så bare for en stakkars stund.