Hadde jeg bare løpt fortere

Jeg sitter her, sånn i halv søvne. Små sliten og ikke helt med. Ser igjennom bilder og skal til å begynne å skrive et innlegg.

Når jeg sitter i sofaen, så har jeg tre store vinduer rett ved siden av meg. En plass som jeg rett og slett elsker å sitte ved. For jeg ser ut. Og fuglene er ikke langt unna meg. Beste utsikten som finnes. Eller nesten. Jeg mangler sjøen.

Men som sagt. I det jeg skulle til å skrive den første setningen her. Så ser jeg noe som jeg fornemmer som stort i side synes. For fokuset akkurat nå, var jo nemlig her på pcen. Jeg røsker synet bort fra dataen, for å finne ut hva det var jeg så.

La oss si at jeg har aldri kommet meg opp av sofaen så fort i hele mitt liv. Klarte å røske med meg kameraet i samme slenge. Heldigvis lå det rett ved siden av meg. Hva jeg hadde på beina tørr jeg ikke å si en gang. For det føltes mest som bare sokkelestene.

Jeg løp det jeg var god for bortover åkeren. Det var nemlig ikke noen små fugl dette. Det var en falk. En FALK !!!!! I hagen min. Altså den fløy bare gjennom her. Og beina mine var for trege !!! Herlighet så sint, fornærmet og sliten jeg var når jeg innså at jeg ikke kunne løpe på havet. For den fløy nemlig over sundet rett nedenfor oss her. Og landet i skogen på den andre siden. Om jeg bare kunne gå på vann.

Hadde jeg bare klart å løpe litt fortere så hadde jeg endelig fått et bilde av en falk. Noe så irriterende. Så nærme, men allikevel ikke nærme nok.

Fikk nå trimmet om ikke annet. Jeg som skulle være helt rolig i dag. Bløt på beina ble jeg også.

Ja ja da får vi bare kose oss med noen bilder jeg tok for et par dager siden i stede. Når denne falken bare skulle erte meg.

Ikke den fineste fuglen denne skarven. Men av en eller annen grunn så ble den ikke så verst i lyset av soloppgangen.

Denne grønnspetten satt i en lykte stolpe da jeg kom ut av huset til han jeg var å klippet i går. Glad jeg klarte å smyge meg til bilen og lure ut kameraet uten å skremme den.

 

Natt for lenge siden, men…

Ja sånn er det vær eneste kveld. Jeg gruer meg til å legge meg. Gruer meg veldig. Jeg vet det ikke blir ei godt natts søvn uansett. Så da ender det med, at man venter i det lengste før man legger hodet på puten.

Jeg kan små duppe på sofaen. Lenge før jeg finner ut at jeg skal krype opp trappa og komme meg under dynen.

Jeg vet jeg blir liggende å snu meg flere hundre ganger i løpet av natta. Det gjør vondt, Det gjør vondt å legge seg. Kroppen min liker ikke sengen. Vi har prøvd alt. Skiftet madrass. Hatt på overmadrass. Varme laken….. Ja prøvd det som går an å prøve. Men det nytter ikke. Kroppen min liker rett og slett ikke å sove i seng.

Derfor blir jeg da sittende her i sofaen til klokken blir så pass mye. At jeg vet at jeg slipper å ligge for lenge i sengen. Sover nesten bedre på sofaen. Det sier litt.

Så klart går jeg å legger meg tidlig mange kvelder også. Men det betyr, en del runder opp om natta. Bare for å strekke på skrotten.

Som jeg skulle ønske at det fant et mirakel middel som kunne gjøre at man bare sov og ikke kjente noe. Bare endelig fikk til å slappe av fullstendig.

Det skulle ha gått an å bytte ut dele på kroppen som man sliter med, etter vert som man sliter med et eller annet. Man skulle vert som en bil eller noe. Der man kan bytte ut ting og bli så god som ny. Det hadde vert noe det.

Jeg prøver å venne meg til denne dumme kroppen. Men må innrømme, at det til tider er veldig vanskelig.

Nei nå orker jeg ikke mer. Nå må jeg bare gå. For nå sover jeg nesten her jeg sitter. Håper dere andre får ei godt natts søvn. Natta.

Skal prøve å drømme om dette i natt jeg.

 

Ikke perfekt hver gang

Fikk da klipt håret til bursdags mannen i dag. Etter litt om og men. Det var da ikke så enkelt som det har vert før. For denne gangen virket ikke klippe maskinen som den skulle. Altså det var noe som var knekt på det man justerer lengden med. Så hver gang jeg skulle ta et jafs med hår. Så justerte den seg feil. Men som sagt med litt om og menn. Så ble han da fin til slutt. Kjenner jeg får litt prestasjons angst når man skal plages sånn. Det er jo tross alt håret til et annet menneske.

Det ble tur med ei av snuppene jeg hadde bedt med meg etterpå. Og det var både koselig og godt å gå en tur med henne. I tillegg til masse prating. Det var så godt å gå strand runden. Bare høre på bølgene som slo inn i mot stranda og nyte litt tid sammen med ei venninne. Ble da en passelig lang gå tur sammen med henne og hunden hennes.

Men når vi hadde gått ferdig. så var klokken så pass, at jeg ikke orket å kjøre hjemover, bare for å snu. Så da tok jeg meg en liten kjøre tur bare for å se meg litt omkring mens jeg ventet på å få hentet lillegutt. Men aldri har det vel vert så lite å ta bilde av, som det har vert i dag. En skikkelig rolig kamera dag. Men man kan kanskje ikke få like perfekte foto forhold hver dag. Selv om man ønsker seg deg.

Jeg får vel bare prøve igjen i morgen tenker jeg. Skal mote meg opp til lage en sen middag i dag. Kjenner at matlysten ikke er helt på topp i disse dager. Men men… Mat må man ha, ikke sant ?

Dere får kose dere med noen bilder jeg har tatt di siste dagene. For det ble ikke så veldig mye nytt i dag.

Har da vert heldig i ganske mange dager nå. Så kan da ikke bli for misfornøyd med at jeg ikke fikk til noe i.

Skal, skal ikke

Etter disse dagene med full fart. Så skulle man vel egentlig vert flink pike og slappet litt av et par dager.

Men det var tanker som dukket opp, før jeg kom på at jeg hadde lovet å klippe håret til en snill herre mann. Han har forresten bursdag i dag. Bestefaren til ungene mine. En av di snilleste menneskene jeg vet om. Passer bra at man får klippe håret hans i dag. Får være ekstra snill med han i dag. Har også med en liten ting til han. Må jo vise at man er glad i han.

Når man likevel må ut å kjøre. Og kommer til den øya der man liker å gå tur. Ja da ble valget enkelt. Det blir tur dag i dag. Og så har jeg spurt to snupper om di vil være med på en rusle tur.

Og så er det da meldt nydelig vær i dag. Noe det ikke er meldt resten av uken. Så da må man nyte det fine været mens man kan. Ikke sant ?

Jeg trodde jeg så syner da jeg våknet i morges. For det hadde snødd igjen. Jeg som begynte å få skikkelig vår følelse. Viste det var for tidlig å tenke på våren. Men men… er da vanskelig når alt ser litt grønt ut. Og det spirer over alt. Men nå er det altså hvit igjen. Det skal heldigvis regne igjen di neste dagene. Så dette blir ikke liggende lenge. Får trøste seg med det.

Dere må ha en fin dag. Nå må vi komme oss ut døren. En skal i barnehagen. Og den andre venter på å få håret klipt.

 

Blir aldri glemt

Nei det skal være sikkert, at denne dagen kommer til å være gjemt i hjertet lenge. Tenk at man gruet seg sånn til denne dagen. Gruet seg for å bli dømt, eller å få høre at man ikke er bra nok. Eller har gjort en god nok jobb. Ikke bare enkelt å dra på to års kontroll etter en slangeoperasjon. Man dømmer seg selv, før andre får en sjanse. Enklest sånn.

Og jeg har jo bestandig vert av den typen som tar sorgene på forskudd. Ser for meg det verste. Men da blir man som oftest veldig positivt overrasket når det nå først kommer til stykket. Men jeg lærer aldri.

Dagen startet jo som en drøm. Med en helt fantastisk vakker soloppgang. Jeg kunne liksom ikke fått parkert bilen fort nok, når vi kom oss til parkerings plassen. Og så ble jo den gode jentungen min med på by tur. Burde jo ha skjønt da alt, at denne dagen bare kunne bli perfekt. Men nervene lå tykt utenpå uansett. Det er ikke enkelt å bare skru av den knappen.

Men det skal sies at det gikk da bra. Noe småtteri er det som må fikses opp i, sånn helse messig. Men utenom det. Så fikk jeg masse skryt. Det føltes godt. Jeg kjente redselen ta meg, når jeg skulle på vekten og når hun skulle måle meg rundt midjen. Jeg var på grensa til å nekte å være med på dette. Men jeg gjennomførte det, og jeg er stolt av meg selv. Nå kan man trøste seg selv med, at det er et helt år til neste gang. Heldigvis.

Utenom dette. Så har jeg og jentungen kost oss masse i byen. God mat og bitte litt shopping ble det. Vi klarte ikke å la være. Mye latter og kos har det vert i dag. Alt i alt en helt perfekt dag. Var vel det, den soloppgangen prøvde å fortelle meg i morges. At denne dagen kom til å bli helt fantastisk.

Dere skal få se for en magisk morgen det var i morges.

Meg og jentungen

Vinterferien kunne ikke ha kommet til en bedre tid. Koseligere å dra til byen når man har noen man kan ta med seg. Jentungen og meg på bytur.

Vi rekker ikke shoppe eller noe. Men jeg har med meg ei jeg kan snakke med. Og ha det litt morsomt sammen med.

Vi ble nok sittende opp alt for lenge i går kveld jeg og hun. Med tanke på at vi skulle opp til klokken halv sju. Tror vi så dobbelt både jeg og hun. Men vi kom oss da avgårde til den tiden vi skulle.

Så nå har vi spilt musikk, trallet med og jaget etter soloppgangen. Ja for det rakk vi da vi parkerte bilen på parkerings plassen. Skikkelig perfekt åpning på dagen.

Har så klart kameraet med. Så di bildene skal dere få se i kveld.

Jeg håper at vi rekke å innom en kafe eller noe. Sånn at vi får litt koselig kvalitets tid sammen. Herlighet hun begynner å bli stor. Hun liker jo å gjøre det samme som meg.

I øynene mine. Er hun enda den bitte lille jenta, som skulle holde i hånden og sitte på fanget. Som ofte måtte ha litt ekstra trøst, for hun var så mye syk. Og nå er hun plutselig blitt stor.

Vi skal kose oss så godt vi kan i dag, jeg og hun. Fine jenta mi.

  1. Dere skal få se den fine starten i dag. Men det blir mobil bilder. Dere må ha en fin dag.

Skjønner ikke hvorfor det ett tallet dukker opp inni der.

Gylden opplevelse

Etter en tung og litt små rar dag i dag. Så må jeg da si at slutten av dagen ikke ble den aller verste.

Jeg dro på en tur i morges, og jeg var egentlig tidlig oppe. I håp om å komme meg ut å få sett mest mulig dyr fra morgenen av. Men naturen var minst like grå og dyster som meg i dag. Det var stille sjø og egentlig perfekt vær. Men allikevel, var det ingenting å se.

Det gjorde ingenting. Var egentlig godt å bare sitte å tenke litt også.  Jeg fikk nå skrevet ned noen tanker som har surret og gått noen dager. Dere kan lese om det HER hvis dere vil. Vet ikke hvorfor, men jeg har aldri likt å prate om ting. Men skrive, det er lettere.

Men nok om det. Det ble kaldt og sitte der for lenge. Så jeg ristet av meg mørke og dumme tanker å gikk på med nytt mot. Jeg håpet at min datter hadde våknet. Så jeg gikk til bilen og så ringte jeg henne. Og spurte om hun ville være med en annen plass. Det ville hun.

Så vi tok bilen fatt. Kjente at jeg ikke orket å gå noe mye mer i dag. Så vi stoppet når vi fant noe spennende. Jentungen bare fortalte hvor vi skulle kjøre. Og turen gikk først til den samme plassen der vi så otrene i går. Dere kan lese om den opplevelsen HER. Men i dag var ikke disse søte små der. Så vi var nok veldig heldig i går.

Jentungen nevner en annen plass hun kunne tenke seg at vi skulle kjøre til. Vi måtte jo finne på noe mens vi ventet på at treningen hennes skulle starte. Jeg så med en gang at det var en nydelig plass vi kjørte til. Isen på vannet badet i speilinger. Både fra solen, skyer og fjell. Helt fantastisk. Vå måtte bare stoppe. Det sa seg selv. Helt utrolig nydelig.  Vi fikk tiden til å gå der. Og endelig ble det da noen bilder.

Nå skal det bare slappes av resten av kvelden, og motes opp til dagen i morgen.

Kampen fra tvangstanker

Den kampen er ikke lett å kjempe. Men nå har jeg kjempet i snart et helt år. På denne tiden i fjord var jeg innlagt for mine spise problemer.  På denne tiden i fjord hadde jeg det veldig vanskelig. Og akkurat nå, så kjenner jeg litt på den samme følelsen som jeg hadde da.

I dag er en dag, hvor jeg kjemper ekstra hardt for å ikke høre på di dumme ordene. Men av og til tar di litt overhånd. Kjenner litt ekstra på det i dag. For i morgen skal man på to års kontroll etter slangeoperasjonen.

Jeg har vert litt at og frem på om jeg skulle avbestille timen. For dette er noe som trigger di tvangstankene. Di tankene som sier om du skal spise eller ikke. For man gruer seg til å stå på vekten foran mennesker. Man er redd for å bli såret. Man er redd for å høre di ordene man hørte før man gikk ned i vekt. Man er redd for å bli slått tilbake i tid. Dømt for at man har klart å kjempe seg litt opp i vekt. Jeg er redd for å få høre noe jeg ikke vil høre.

Jeg merket det på meg selv da jeg hadde gått en stund i dag. Jeg så svart igjen. Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Kameraet har ikke vert oppe.  Da gikk det opp for meg, hvor bra jeg egentlig har hatt det i det siste.  Jeg har ikke tenkt på dette på veldig lenge. Eller kjent på disse tvangstankene. Jeg har levd, virkelig virkelig levd.

Nå sitter jeg her på berget og ser ut mot havet. Og tenker på alt jeg har oppnådd. Og jeg er stolt. Stolt over hva jeg har klart. Jeg er ikke frisk. Men jeg er bedre. Og jeg har kontroll.

  1. Jeg skal dra i morgen og jeg skal være stolt over den jeg er. Og ikke bry meg om hva andre tenker og mener. For jeg er meg.

Tror været i dag kjenner litt på følelsene mine. Lys og mørk. Det krangles litt. Men til mitt fristed skal jeg. Uansett.

Jeg koser meg akkurat nå.

Ikke til å tro

Må innrømme at jeg er enormt glad for at jeg trosset den dumme foten og tok med jentungen på tur. Foten er ikke god nå. Men man overlever. Vi hadde i vertfall en utrolig herlig dag i dag jeg og jentungen.

Det var kaldt og hustrig når vi startet turen. Vi dro til min yndlings plass på Linesøya først. Vi gikk litt rundt omkring der. Men det var da så merkelig stille. Ingenting å se. Ikke en måse en gang. Så vi fant ut av vi skulle prøve oss på en ny plass. Kjedelig at jentungen ikke skulle få se noe i dag heller.

Vi satte oss i bilen og kjørte til Åfjord. Var greit å dra dit i og med at jenta skulle dit på trening etter vert uansett.

Jeg sa at jeg kunne tenke meg å gå en runde ved elva i sentrumen. For følger vi den så havner vi ved sjøen også. Og der har jeg sett både svaner og ender mange ganger før. Så håpet om å få sett noe var jo der. Vi fant ender. Men som vanlig så svømmer di bort når di ser oss. Så det var ikke sånn kjempe spennende.

Men når vi kom til enden av veien, så snudde jeg meg brått og viste hysj tegnet til jentungen. For jeg hørte en velkjent lyd. Og jeg tok ikke feil denne gangen heller. Jeg ble så glad at jeg kunne ha jublet høyt. For der fant vi altså tre lekne otre. Jeg kunne høre at jentungen var begeistret. Og hun filmet med mobilen. For så nærme fikk vi komme.

Endelig. Det hadde vert så kjedelig hvis vi hadde måtte dra hjem uten å se noe i dag også. Og med dette så har jeg og jenta mi bestemt at vi skal pakke med oss mat og på en skikkelig kose tur i morgen. Så kanskje hun ikke synes det er så alt for kjedelig å gå sammen med meg. Lov å håpe.

Dere vil kanskje se noen av bildene jeg fikk av dem.

Di lekte seg, så på oss, lekte seg litt til. Og så hoppet di i vannet og fanget seg litt mat mens vi så på.

Jeg trodde denne luringen først hadde fanget seg en fisk. Men der tok jeg altså helt feil.

Det var nemlig en ål.

Sitter nå her

Det gjør jeg, jeg sitter her i den iskalde bilen og tenker tilbake. Eller jeg regel rett kjeder vettet av meg.  Mørkt er det også. Så er da ikke noe vits i å gå ved elve kanten heller. Får ikke sett noe spennende uansett. Tror jeg ikke….  ikke tørr jeg å ut å gå mens jeg venter heller. For jeg er skikkelig mørkredd. Sånn da vet dere det.

Hvorfor jeg sitter her ? Jo det skal jeg fortelle dere. Sesongen for alle slags treninger er i gang igjen. Så da må drosjen/mamma bare være klar. Og å kjøre hjem etter leveringen, det er jo bare dumt. Rekker nesten ikke å komme hjem før man må snu igjen.

Ja ja…. må vel bare venne seg til dette igjen tenker jeg. Så lenge ungene koser seg og har det bra. Så skal jeg ikke klage. Bare håpe at mannen tenner opp i ovnen til jeg er hjemme igjen. Så er det kanskje en bitte liten mulighet for at jeg ikke fryser i hjel.

Vi har jo nemlig vert ute siden halv 1. Tærne mistet jeg følelsen i for leeenge siden. Så det var dumt at varme sålene ble liggende igjen hjemme. Kanskje har jeg lært til neste gang.

Men at det har vert en bra dag i dag. Ja det skal jeg si dere at det har vert. Og det skal dere få høre om når jeg er kommet meg hjem. Og fått tilbake følelsen i fingrene. Så pass at jeg klarer å skrive normalt igjen.