Sette seg selv først

Er det noe som er enkelt å få til, å sette seg selv først. Tenke på deg selv og bare være seg selv. Er det så lett.

Jeg synes ikke det. Hvordan gjør man det. Spesielt når man bestandig har vert en person, som hele tiden tenker på andre foran seg selv. Det er letter å passe på andre, enn seg selv. Så hvordan gjør man det.

Tror ikke jeg er skapt sånn, at dette er noe jeg skal få til. Jeg liker overhode ikke å ha den muligheten, til kun å tenke på meg selv. Det trykker en bare enda lengre ned. Når man til slutt begynner å innse at man er sykere enn det man trodde.

Enn at denne spreke personen, meg, ikke klarer å gjøre det jeg gjorde for tre år siden. Hva skjedde, hvorfor er jeg her jeg er i dag. Hva skjedde. Det spørsmålet surrer å går oppi hodet hele tiden. Frilufts menneske, som nesten ikke klarer å være noe frilufts menneske lengre.

Joda når man er på rehabilitering, så kan man jo sette seg selv først. Men det er faktisk litt vanskelig, når man aldri har gjort det før. Og hvordan kan man finne ut hva som egentlig feiler en. Når man ikke får andre til å forstå. For å få noen til å forstå, så må man jo også ha den rette personen der, den rette som er der og lytter. En man føler at man kan åpne seg opp til. Men hvor er disse menneskene man burde snakke med. Hvor er di når man trenger dem.

Det er heller ikke lett når man er sendt hit, til denne plassen på feil grunnlag. Det føles overhode ikke greit å bli presset til noe en sliten kropp slettes ikke klarer. Men hvem skal man si det til. Når ingen er der og lytter.

Tre dager igjen. Så skal jeg hjem. Hjem der jeg kan tenke på andre enn meg selv.

Godt å ha fine tenke steder.

Det er jo fint her i Hasselvika.

Været er ikke med oss hver dag. Men selv om det regner innimellom. Så synes jeg nå at det er fint allikevel. Naturen er mitt fristed. Om jeg så bare går rett utenfor husveggen.

Man får prøve å gjøre det beste ut av dagen, ikke sant.

Kanskje er man tilbake

Hei sann….. Lenge siden sist man trykte på disse tastene her. Lengtet etter å skrive har jeg gjort. Men det hender seg nå sånn, at av og til så må man bare tenke på helsen først. Får man en smell, så får man en smell. Da er det greit å bare tenke på seg selv en stund.

Men en liten titt innom, bare for å si at man er da i live, er kanskje greit. I vertfall for di som har sendt en liten melding her inne for å høre om det går bra. Det går bra, så bra som det kan gå. Men å blogger er faktisk mye jobb, enten man tror det eller ikke. Det er liksom ikke gjort på et lite blunk å skrive et innlegg. Det må tenkes og planlegges en del, på hva man skal skrive og hvilke bilder man skal bruke. Og det krever igjen en del bruk av energi, som man absolutt ikke har.

Så jeg har faktisk brukt noen måneder til å faktisk bare tenke på meg selv og familien. Å så klart fotografering. Aldri en dag uten kamera kan dere skjønne. Det er jo meg. Min medisin.

Jeg har da opplevd litt i sommer. Ikke mye. Men sånn akkurat passe. Og bilder deretter har det da blitt. Kanskje har noen av dere lyst til å se litt bilder igjen. Jeg kan jo dele noen få i dag. Kanskje kan jeg finne på å legge inn noen i morgen også. Er greit å ha litt å gjøre selv om man er på et rehabiliterings opphold, eller nå er jeg  jo “bare” på kartlegging i første omgang. Så får vi se da, om det kanskje blir til noe mer.

Nok om det her kommer det noen få bilder.

Bilder her er tatt på bud, altså ikke så alt for langt unna Kristiansund. En fantastisk fin plass.

Dette er også tatt på Bud

Besøk hadde vi i ved teltet vår mens vi var der. Koselige små krabater.

Dette bildet tok jeg i går kveld. På min bitte lille kvelds runde. Bra godt å sitte nede ved denne sjøkanten her. Bildet er tatt på hysneset i Hasselvika. Torden skyer og solnedgang på en gang.

Da fikk dere en liten smake bit. Kanskje kommer det mer i morgen.

Som tiden flyr, du er alt hele 14 år

Tenk det. Den snille, gode, hjelpsomme jenta mi er hele 14 år i dag. Skal si vi har vert gjennom litt av vert di siste 2/3 årene jeg og du. Men vi to, vi er som et team. Herlighet så glad jeg er for at jeg har deg. Vi to, vi klatrer over di største fjellene sammen. Tror du må være det sterkeste og fineste menneske jeg vet om. Og tenk så heldig jeg er, som vet at du er min datter.

Du kan så mye du. Jeg er sikker på at du kommer til å komme deg frem i den store vide verden. Når du en dag bestemmer deg for at det er det du skal. For du er målrettet og vet hva du vil, når du vil. Jeg beundrer deg, for alt du har oppnådd det siste året. Og bare det å se hvor voksen du har blitt. Du har blitt så tøff, og du tørr å si meningene dine, du stiller opp, du passer på, du elsker å bake, du er kreativ, du er ei super store søster….. Ja hvem kan vel ikke bli glad i deg.

Som vi koste oss på vår jente tur nordover. Det var da jeg virkelig innså hvor stor du plutselig har blitt. Dette går fort. Nesten litt for fort. Dere vokser over hodet på meg, før jeg rekker å snu meg.

Besteste, fineste jenta mi, som stiller opp som fotomodell når jeg trenger å øve meg på portrett foto. Besteste, fineste jenta mi som gjerne baker synger og danser sammen med sin halv gale mor. Besteset, fineste jenta mi som stort sett sier ja med en gang, når mor trenger bitte litt hjelpe til noe.

Du er ikke den som synes så veldig god om deg selv. I dine øyne, synes du at du er stygg. Men vet du jenta mi. DET ER DU IKKE !!!!! Du er så uendelig vakker. Og rett og slett full av glede og livslyst. Tror du har evnen til å gjøre alle glade rundt deg.

Du er helt fantastisk. Og jeg elsker deg så uendelig masse. Gratulerer så masse med dagen din i dag.

Man har det bra tross alt

Jeg vet ikke hvor bra det er at jeg skriver om dette. Men denne opplevelsen gjorde noe med meg.

 

Den tanken for fort gjennom hodet på meg i går da vi tok en “søndags” tur på en torsdag. Det var tross alt en lang og kjedelig rød dag. Så hvorfor ikke ta med seg kameraet og kjøre seg en liten lang tur. Bedre enn å bare sitte hjemme.

Disse turene som vi pleier å ta. Pleier stor sett å være veldig koselige. Og også spennende. Bare det å se nye plasser synes jeg er helt fantastisk. Fikk da noen få bilde motiver før vi kom oss til Inderøy. Men været var ikke helt med oss i går. Men det hadde da ikke noe å si. Godt å bare være litt ute av huset.

Turen gikk videre til Verdal. Men på tur fra Inderøy til Verdal hendte det noe. Noen biler foran oss, stoppet brått. Noe som resulterte i at vi også måtte hive oss på bremsen. Jeg som var opptatt med å se mot skogen, registrerte ikke dramaet med en gang som hente rett foran oss. Jeg kjente at hjerte gjorde et hopp. Og jeg ble både redd, bekymret og trist på en gang. For på den ene siden av veien var det et fengsel. Og over gjerdet hadde det kommet en mann over. Han løp rett over veien uten å se seg for. Det kunne nesten se ut som om at han ikke ønsket å være her i denne verden noe mer. Han gråt, han ropte, han falt over ende i grøfta, og ble sittende der i tynne klær og rope ut sin fortvilelse. Man kunne se på hele han at han ikke hadde det godt.

Jeg kjente at hjelperen i meg, ville ut å se til han, hjelpe han. Men noen andre hadde sett det samme som oss. Og var på vei til han. Jeg hadde små unger i bilen. Og ville ikke utsette dem for dette. Spesielt når gråten satt tykt i halsen på meg, bare ved synet av denne fortvilte mannen. Han hadde det veldig, veldig vondt. Og når det er tøft for meg som voksen å se dette. Så vil jeg ikke utsette ungene for det. Det skal sies, at hadde det ikke vert noen andre der. Så hadde jeg gått ut.

Akkurat denne opplevelsen fikk meg til å tenke veldig i går, på tur hjem igjen. Alle har man sine problemer, store som små. Det finnes mange der ute som har det veldig, veldig vanskelig.

Jeg har mitt. Men etter denne opplevelsen så føles det per i dag bare som en liten bagatell i forhold. Mine tanker går til denne mannen. Og jeg håper virkelig, av hele mitt hjerte at han en dag får det bra.

Det føles nesten feil å legge ut bilder til dette innlegget. Men fotografering og natur er det som reddet meg. Og bilder av en vakker natur, kan kanskje gjøre andre glade.

Solen som varmer ditt kinn, når du føler deg litt trist og lei.

Kanskje får denne solnedgangen deg til å føle litt ro.

Med dette ønsker jeg dere alle så fine dager som mulig fremover. Ta vare på hverandre.

 

Altså hallo…….. !

Det er nesten så man virkelig må se to ganger på kalenderen og sjekke datoen og hvilken måned vi er i. For her jeg nå sitter, under pleddet i den gode sofa kroken min. Så føles det ikke mye som om at sommeren egentlig skal nærme seg med stormskritt. Det snør, altanen min er hvit og jeg fryser.

Nå har jeg vert hjemme siden mandagen. Og jeg har krysset fingrene for at i morgen står jeg opp til en nydelig dag. Men har våknet opp like skuffet hver dag, siden mandagen. Jeg lengter etter en fin værs dag nå. Forlanger slettes ikke mye. Bare oppholds og lite vind, så er jeg fornøyd. Nå er det meldt uvær også i morgen/i dag. En trøst oppi det hele, er at det blir nå gjort en del innom hus.

Vi fikk vel sommeren i april og mai tenker jeg. Hadde jo egentlig håpet at vi skulle få slengt med oss hengekøyene og ta ei overnatting ute igjen til helgen. Men spørs om vi får se det an til neste helg i stede. Har nok å gjøre til helgen uansett. Så var kanskje like greit at det ikke ble denne uken. Min datter skal feires og en konfirmant skal fotograferes. Så helgen blir da ikke kjedelig.

Er spent på den fotograferingen. Jeg som er vant til å ta bilder av dyreliv og landskap. Men skal da klare å få til dette også. Vi får se tilbake på noen av di fine dagene som vi har hatt. Bare for å minnes litt.

Gamle barndoms minner

Det er så godt når gode gamle minner bare dukker opp sånn plutselig. Fikk mange sånne påminnelser da vi var nordafor. Mange gode minner fra da jeg var ei lita jente.

Det første var jo bare det å dra på tur som en familie, noe vi pleide å gjøre en del når vi var små. Alt fra å kjøre på lange bilferier, skogsturer og båtturer. Og bare det at vi var samlet, altså jeg, mine to brødre og mine foreldre. Er ikke ofte alle mann er samlet samtidig. Ja sånt vekker gode gamle minner. Det var jo ekstra stas også at vi hadde litt mer familie med på tur også. Min datter og samboeren til min bror. Enda flere å dele minner og opplevelser med.

Men det beste med denne turen var når vi kom oss ut på havet i båten og hadde kjørt en stund. Og mine foreldre hadde et av di beste minnene på lur. Noe vi bestandig pleide å gjøre når vi skulle være ute lenge, eller reise langt. Jeg registrerte jo at di hadde med seg en tung sekk med mye oppi. Men tenkte ikke mer over det. Helt til di begynte å snakke om at det hadde nå vert godt med en kaffe kopp og noe godt å spise på.

Da var det akkurat som om at den lille jenta, med det kjempe lange håret og stor iver våknet til liv. Di hadde vel ikke gjort som vi pleide å gjøre da vi var små. Men joda det hadde di. Sekken var full pakket med vafler, sjokolade og noe godt å drikke på. Og på di vaflene skal det helst være egg eller brunost på. Beste tur maten som finnes. Og det var akkurat det som ble funnet frem. Akkurat som å gå tilbake i tid når man tar den første biten av vaffelen med egg på.

Jeg tror nok at med hånden på hjerte, så kan jeg si at vi har hatt en helt fantastisk oppvekst. Med to fantastiske foreldre, som har gitt oss mange gode minner å tenke på og kanskje føre videre til neste generasjon. Mine unger har i vertfall fått sine vafler med egg på. Tror det falt i smak hos min venninne også 😉

Jeg har ikke så mye bilder av oss. Der vi satt å koste oss med mat på denne turen. Jeg vil ikke legg ut bilder av mennesker uten å spørre den om det er greit først.

 

Irriterende å plages

Når jeg nå endelig fant litt energi til å faktisk blogge igjen, så er det da typisk at man skal plages litt.

Jeg trives aller best med å skrive fra pc. Og det er aller best å legge inn bildene fra pc i stede for mobilen. For kvaliteten på bildene blir noe bedre når man bruker dataen. Men ett eller annet har hendt sånn at jeg ikke får til å legge inn via pc. Det var ikke noe problemer for noen uker siden.

Bra typisk at man skal plages, spesielt når man nå har opparbeidet seg et lite lager med fine bilder som kunne ha vert morsomt å vist frem.

Kanskje er det flere enn meg som plages ?

Et lite knippe bilder fra fine vår dager på Linesøya.

Gleder meg bare til neste gang

Denne lang helgen nordafor har virkelig vert helt fantastisk. Kan nesten ikke vente til neste gang. Heldigvis så er det ikke lenge til. Nesten to måneder bare.

Jeg vet vi skal dit for å dra på slekts treff da. Men etter den rib turen vi hadde på lørdagen. Så vet jeg hvor jeg skal ta turen når jeg drar nordover neste gang. Da skal jeg ta meg en fin værs dag, sammen med familien og reise til Rødøy. Jeg får ikke den plassen ut av minnet mitt. Så utrolig nydelig en plass, og enda så var det bare på avstand jeg fikk sett den plassen. Det skal utforskes på land også.

Men skal man dit så må man ha hele dagen. Går nok ikke båter for ofte. Kanskje hengekøyen skulle vert med også. Hadde ikke vert meg i mot og overnattet der. En dag på fjellet, og en dag rundt omkring på øya. Det må jo være perfekt.

Ja vi har virkelig hatt det fint på vår impuls tur. Men er det ikke da man får det finest kanskje. Ja når ingenting er planlagt lang tid i forveien. Det beste er jo at akkurat den dagen vi skulle ta denne rib turen, så hadde vi knall vær. Kunne kanskje hatt litt mer varme. Men bortsett fra det så var det så perfekt som det går an å få det. Helt utrolig egentlig at vi var så heldige. For vi var nå der fra torsdag til mandag. Det var kaldt, grått og litt små regn di andre dagene. Men ikke denne lørdagen. Noe jeg var glad for. Enklere å fotografere i fint vær.

Jeg og jentungen kunne trygt si at vi var fornøyde, da vi satt å ventet på hurtigbåten som skulle ta oss over Trondheimsfjorden kl. halv 12 i natt og bare mimret. Slitne og fornøyde.

Her fikk vi komme i land på øya Vikingen for å se på polarsikel støtten. En nydelig liten plass.

Magisk grønn sjø og høye fjell. Jeg bare elsker denne utsikten. I denne fjorden gikk vi i land. Lunsj tid med vafler, sjokolade og drikke. Herlig.

Enda mere høye og spisse fjelle. Er da ikke rat at man blir helt oppslukt.

Rib tur

Det anbefaler jeg på det sterkeste å prøve ut. Juling får man, kropps messig. Men så definitivt verdt det. Helt ok å gå som en gammel krok i noen dager, etter den opplevelses turen vi hadde i går.

Følelsen av å sveve når man hopper i bølgene. Ja den følelsen fikk adrenalinet til å gjøre et super hopp. Man følte virkelig at man levde. Og det gjorde så godt å virkelig få le av ren fryd og spenning.

Og det å få oppleve å se så mange fine plasser på så kort tid, på en og samme dag. Ja helt utrolig. Vikingen, Rødøy, Selsøyvik, Nordfjord. Innom Viking for å se på polarsirkelen og bli døpt. Vi var bare utti havet å så på Rødøya, men det var helt greit. Ei praktfull øy, med praktfulle fjell og strender. Dit skal jeg i sommer å klatre. Å så innom en nydelig fjord, en tur som nesten tok pusten fra meg. For der var det nydelig. Å så fikk man se svartisen i enden.

Ja dette lever jeg lenge på. Må takke buneset for en fantastisk rib tur. Og mine foreldre for at di tok oss med. Anbefaler flere å prøve den turen på helgelands kysten.

Litt bilder fra Nordfjord og svartisen skal dere få se nå.

Er så glad for at jeg fikk oppleve dette

Dagen som har vert, den har vert bare helt magisk. Jeg er så takknemlig og glad for at vi fikk være med å oppleve dette.

Når min mor ringte meg for litt over en uke siden, så hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd at jeg skulle hive meg rundt og bli med på en rib båttur. Jeg har jo bestandig vert litt små redd på havet. I vertfall når det kommer til bølger og små båter. Men nå er ikke dette en hverdags opplevelse.

Min mor hadde fått denne flotte opplevelsen i gave hos min pappa. Og di hadde veldig lyst til å dele dette med flere. Vi var ikke vonde å be. Tross dårlig helse så er dette en (once in the life time) opplevelse. Altså ikke noe man kan gjøre når som helst. Og for en over ivrig fotograf som meg, så kunne jeg ikke si nei. Bare tanken på di nydelige fjellene på helgeland avgjorde saken.

Men det innbar fort planlegging. Skulle gjerne hatt med hele familien min også på dette. Men samboeren måtte jobbe, eldste mann måtte øve til eksamen, andre guttungen hadde ikke helt lyst og minstemann var nok litt for liten til å bli med på dette. Så da ble det bare jentungen og meg. Heldigvis så har jeg to fantastiske mennesker som gjerne ville passe minstemann, og det er jeg så utrolig takknemlig for. Ellers hadde jeg nok ikke fått opplevd denne helt fantastiske dagen. Og jentungen var kjempe heldig som fikk lov til å ta noen få dager fri fra skolen. Og gjett om vi har kost oss.

Jeg må fortelle om dette litt sånn dag for dag. For det ble en hel masse bilder i løpet av denne båt turen.

På første runde får dere litt bilder fra Rødøya. La oss si, at det var en meget hompete tur dit. Men det var så ABSOLUTT verdt det. Stiv og støl, og vondt både her og der. Men det skal tåles.