Det lille ekstra

Jeg er mye ute å går både i fjellet og langs sjøkanten. Men så er det da noe med det. At av og til så savner man bare det bitte lille ekstra.

Altså en solnedgang, den er bestandig forskjellig. Dagene er aldri di samme. Men når man nå driver å fotograferer, så kan det være litt morsomt å gjøre noe litt annerledes med bildene. For en solnedgang, er jo en solnedgang uansett. Altså man kan bli litt små lei av å se nesten di samme bildene gå om igjen og om igjen.

Da hender det at jeg finner meg små vann for eksempel. Da kan man få til spennende speilinger. Eller så har jeg ofte med meg ei krystall kule, eller det mange kaller for en lensball. Utrolig hvor mye spennende man kan få til med det.

Nå har jeg kameraet med meg i bilen stort sett bestandig. Noe som vil si at man fort kan hoppe ut av bilen når man ser noe spennende. Sånn som helgen som var. Jenta her, ja hun skulle egentlig på butikken. Men det var noe med skyene og solen som gjorde at jeg ble trukket mot sjøen. Så da ble det en avstikker da. Gjett om jeg var glad for at jeg hadde med meg alt jeg trengte. Da kunne altså butikk, få være butikk for min del. Bare se på bildene, så skjønner dere.

En solnedgang, trenger så absolutt ikke å bare være en solnedgang.

Først en solnedgang uten noe ekstra. Nydelig det også. Men….

Med denne, blir alt så mye morsommere.

 

Når man bare må stoppe

For ikke så alt for mange ukene siden. Så hadde jeg samlet opp en hel masse energi, for endelig å kunne hive meg i bilen og kjøre meg en tur nordover. Tok med meg di av ungene som hadde lyst til å bli med meg. Vi kunne ikke ha reist på en finere dag. Vind stille og solskinn på så og si hele reisen vår. En tur som normalt tar ca. sju-åtte timer, tok litt lengre tid en planlagt.

Men sånn er det å være med foto mamma på tur. Av og til så bare må man stoppe. For naturen på helgeland eller på tur nordover er det altså noe helt spesielt med. Bare fjellene er helt annerledes der enn det er her i trøndelag.

Det var en plass som virkelig tok pusten helt fra meg. Og jeg ble nesten frustrert når jeg ikke kunne finne en plass og parkere fort nok. Speilingen og fargene var så spesielle akkurat der. Det fikk det hele til å se ut som et maleri. Jeg fant meg parkeringsplass midt oppi et anleggsområde og håpet at det gikk bra at vi sto der et lite øyeblikk. Det virket som det gikk greit. Det var bare smil og se. Og bilder fikk jeg.

Hjertet dunker hardt av lykke når jeg får til bilder som dette. Og ungene elsker å være med på reisen. Det beste er at man får vist dem alt dette fine også.

Sleneset, min fars hjemsted er også en nydelig plass å være på. Mange plasser å drømme seg

Utsikten mot træna fjellene en fin høst ettermiddag.

 

Fargerikt

Alle er man vel glade i solnedganger. Når ettermiddagene kommer, og himmelen skifter til all verdens vakre farger. Da klarer ikke jeg å sitte i ro. Når det kanskje at på til er litt små skyete, så blir fargespillet bare enda finere.

Veldig ofte så må ungene bare hive på seg ute klærne og bli med mor når hun skal på solnedgangs jakt. Men når jeg ser dem løpe rundt om kring på stranda eller står på berg kanten å kaster steiner i vannet. Så vet jeg at di egentlig koser seg. Egentlig godt å få dem litt bort fra disse skjermene, som det dessverre brukes så alt for mye tid på. Enda så klarer jeg å få dratt dem med meg, og det skal nytes så lenge det går.

Hadde det ikke vert for foto hobbyen min. Så hadde vi gått glipp av mange fine dager og opplevelser ute i naturen. Kanskje kan jeg klare å få noen av barna også til å bli interessert i fotografering.

Det gir i vertfall meg en slags indre ro, og kanskje en del adrenalin kick innimellom når man har fjorten ørner rett over hodet, eller når man tar bilder i storm, der bølgene slår over både deg og kamera utstyr. Man går på tur, men ikke for å trene på noe slags vis. Man går på tur på et helt annet måte. Man leter, man studerer, man oppdager og man virkelig nyter alt man ser. Jeg elsker hobbyen min.

Men solnedganger

Alle er magiske og forskjellige på hver sin måte.

Glasskulen er populær.

Men alle solnedganger er fine på sitt vis. Bølger i solnedgang, di er fine di også.

Magisk natur

Tankene flyter best ute i det fri. Alle trenger man en plass, der man bare kan koble ut. Bort fra alt kjas og mas. Hverdagen kan rett å slett bli litt mye for alle og en hver.

Verden har i vertfall blitt litt for mye for meg i det siste. Kroppen er ikke lenger med meg. Og tankene herjer.

Heldigvis, så har man en plass å rømme til. En plass som gir litt energi. Og som drar tankene bort litt. Naturen, naturen er min plass. Plassen min for å komme bort litt.

Bilder….. Jeg kan gi dere bilder i fleng. Men ord, ja det er vanskelig.

Konglebit. En utrolig nydelig fugl. En egentlig ganske stor fugl. Men den lager den fineste lille lyden. Kan stå lenge å bare studere den. Nydelige farger på den. Hannen er litt mer rød. Fine er di begge, både hannen og hunnen.

Og solnedganger. Finnes vel ikke et menneske der ute, som ikke liker dette. Jeg elsker å sitte å se på når solen går ned. Di fineste solnedgangene man kan få, er når det er skyer på himmelen. Farge spillet i skyene. Ja bildet sier alt. Jeg elsker det. Og det er dette som gir meg energi. Som gjør at jeg føler meg levende. Som får tankene mine bort. Om så bare for en stakkars stund.

Bare å glede seg, eller….

Ja nå står det altså mye spennende på planen fremover. Eller altså ikke så mye. Men det er både nytt og litt små spennende for meg og min lille familie. Ikke noe jeg hadde kommet til å gjort sånn uten å få litt puff hjelp.

Om fire dager, skal vi pakke koffertene og reise en liten tur til spania. Jeg vet ikke helt om jeg gleder meg eller gruer meg. Er ikke hverdags kost for denne jenta å reise. Veldig hjemme kjær denne hun her egentlig. Så det blir en veldig ny opplevelse. Men en fordel, blir jo å få masse nye foto motiv. Og en annerledes liten ferie tur sammen med familien. Meget mulig at ungene gleder seg aller mest.

Takket være formen min, så tror jeg nok at jeg gruer meg aller mest. Spesielt til reisen. Sånn akkurat nå, føler jeg at man kanskje hadde hatt det aller best hjemme. Men det blir helt sikkert greit når man har kommet seg frem. Blir godt å se at ungene koser seg.

Gjøre det beste ut av reisen, det skal vi. Vi skal kose oss maks. Hørte rykter om at en dyrepark skulle sjekkes. Da vet jeg nå med sikkerhet at jeg er i drømme land. Skulle vist få min aller største drøm oppfylt der. Jeg skal få sett ørner på nært holdt. Og svarte svaner.

Joda jeg gleder meg nok kanskje aller mest.

Må vel legge til noen få bilder i dag også.

Man trenger heldigvis ikke å klatre eller gå for langt for å få sett fine solnedganger. Det beste er å bare sitte nede ved sjøen, å nyte og kjenne varmen av di siste solstrålene, før den går ned i horisonten. Tror nok at mange er enige med meg der.

Yndlings blomstene må få være med på solnedgangs bildene di også.

Kunne tenkt meg sånne dager som dette, hver eneste dag. Spent på hvordan solnedgangene er i spania. Joda jeg er nok spent, og jeg gleder meg masse.

Lykken er snille mennesker, når instagram er irriterende.

Ingenting føles bedre, enn når bare noen få mennesker bare viser at di bryr seg.

Jeg er da ei som elsker å holde på med fotografering, det er kanskje så å si mitt alt. En av di få tingene i vertfall som bare gir mer enn det tar. Den som gjør at man glemmer lit tid og sted hvis dere skjønner. Noe å drømme seg bort i. Og det er jo også da litt koselig å faktisk dele det man får til å fotografer. Ja hvis man blir fornøyde med det man “fanger”. Da pleier jeg aller helst å dele på instagram, altså HER.

Men som en en god man gjorde meg litt oppmerksom på i dag. Altså denne karen HER. Snille og gode Atle han gjorde meg oppmerksom på det faktum, at det jammen ikke er enkelt å bli lagt merke til. Og det er nok sant. Er mange på instagram, blogg…. ja alle disse media greiene man kan finne. Som kanskje hadde fortjent litt mer oppmerksomhet. Men så har man da den verden som man lever i, i dag. Man blir fulgt, man følger tilbake. Men så har det nå blitt inn tror jeg å bare slutte å følge en, når di har fått meg foreksempel til å følge dem. Ja det er vist å kjekt å trykke på unfollow knappen etterpå. Når di har fått det di ville. Altså at jeg følger dem. Jeg gjør ikke det. Følger jeg, så følger jeg med hele mitt hjerte. Rett og slett for at jeg liker det jeg ser.

Fatter ikke greia. Hvorfor følge, når du egentlig ikke vil. Kjenner at jeg blir små irritert egentlig.

Men nok om det. Denne mannen her, som jeg nevner i blogg innlegget her. Han fortjener all verdens gode ord og å bli lagt merke til. For di ordene som han skrev til meg på instagram i dag. Di varmet virkelig mitt hjerte. Her har dere hans instagram. Det er mye fine bilder å finne der også.

Ble sikkert litt rotete å forstå hva jeg mente. Men håper noen kanskje skjønner. Får legge inn noen bilder kanskje som er å finne ja…… på instagram….. Kanskje sagt det nok nå. Men det er jo en fin plass å dele, for den som er glade i å ta bilder. Og også en fin plass for den som bare liker å se på bilder.

Gleden over å ta seg en liten kjøre tur, når bena er for tunge å bære. Man trenger ikke å dra langt for å se noe vakkert. Nydelige speilinger.

 

Natur i bilder

Man har lyst til å blogge. Men når kroppen er sliten, og det er vanskelig å finne ordene. Så er det nesten enklere å dele litt av det jeg ser i min hverdag, i bilder.

Har så masse å snakke om. Men det lille ekstra må være der for å få til å sette ord på ting. Men kanskje klarer man å få frem litt glede oss andre, bare med å vise frem naturen litt. Mye medisin i bare å nyte litt bilder.

Gode kvelder, der man bare kan sitte å nyte utsikten på en liten haug i Hasselvika. Lett å la tankene bare flyte til en sånn utsikt.

Disse små knoppunge svanene kan vel hvem som helst elske å sitte å se på. Koselig når di kommer så nærme at man nesten kan stryke dem.

Eller når man stille lusker rund i skog og mark, og oppdager denne staselige karen her. Da sette man seg bare rolig ned og nyter det man ser. Han lytter, spiser litt, lytter litt igjen og går stille inn i skogen.

Sette seg selv først

Er det noe som er enkelt å få til, å sette seg selv først. Tenke på deg selv og bare være seg selv. Er det så lett.

Jeg synes ikke det. Hvordan gjør man det. Spesielt når man bestandig har vert en person, som hele tiden tenker på andre foran seg selv. Det er letter å passe på andre, enn seg selv. Så hvordan gjør man det.

Tror ikke jeg er skapt sånn, at dette er noe jeg skal få til. Jeg liker overhode ikke å ha den muligheten, til kun å tenke på meg selv. Det trykker en bare enda lengre ned. Når man til slutt begynner å innse at man er sykere enn det man trodde.

Enn at denne spreke personen, meg, ikke klarer å gjøre det jeg gjorde for tre år siden. Hva skjedde, hvorfor er jeg her jeg er i dag. Hva skjedde. Det spørsmålet surrer å går oppi hodet hele tiden. Frilufts menneske, som nesten ikke klarer å være noe frilufts menneske lengre.

Joda når man er på rehabilitering, så kan man jo sette seg selv først. Men det er faktisk litt vanskelig, når man aldri har gjort det før. Og hvordan kan man finne ut hva som egentlig feiler en. Når man ikke får andre til å forstå. For å få noen til å forstå, så må man jo også ha den rette personen der, den rette som er der og lytter. En man føler at man kan åpne seg opp til. Men hvor er disse menneskene man burde snakke med. Hvor er di når man trenger dem.

Det er heller ikke lett når man er sendt hit, til denne plassen på feil grunnlag. Det føles overhode ikke greit å bli presset til noe en sliten kropp slettes ikke klarer. Men hvem skal man si det til. Når ingen er der og lytter.

Tre dager igjen. Så skal jeg hjem. Hjem der jeg kan tenke på andre enn meg selv.

Godt å ha fine tenke steder.

Det er jo fint her i Hasselvika.

Været er ikke med oss hver dag. Men selv om det regner innimellom. Så synes jeg nå at det er fint allikevel. Naturen er mitt fristed. Om jeg så bare går rett utenfor husveggen.

Man får prøve å gjøre det beste ut av dagen, ikke sant.

Kanskje er man tilbake

Hei sann….. Lenge siden sist man trykte på disse tastene her. Lengtet etter å skrive har jeg gjort. Men det hender seg nå sånn, at av og til så må man bare tenke på helsen først. Får man en smell, så får man en smell. Da er det greit å bare tenke på seg selv en stund.

Men en liten titt innom, bare for å si at man er da i live, er kanskje greit. I vertfall for di som har sendt en liten melding her inne for å høre om det går bra. Det går bra, så bra som det kan gå. Men å blogger er faktisk mye jobb, enten man tror det eller ikke. Det er liksom ikke gjort på et lite blunk å skrive et innlegg. Det må tenkes og planlegges en del, på hva man skal skrive og hvilke bilder man skal bruke. Og det krever igjen en del bruk av energi, som man absolutt ikke har.

Så jeg har faktisk brukt noen måneder til å faktisk bare tenke på meg selv og familien. Å så klart fotografering. Aldri en dag uten kamera kan dere skjønne. Det er jo meg. Min medisin.

Jeg har da opplevd litt i sommer. Ikke mye. Men sånn akkurat passe. Og bilder deretter har det da blitt. Kanskje har noen av dere lyst til å se litt bilder igjen. Jeg kan jo dele noen få i dag. Kanskje kan jeg finne på å legge inn noen i morgen også. Er greit å ha litt å gjøre selv om man er på et rehabiliterings opphold, eller nå er jeg  jo “bare” på kartlegging i første omgang. Så får vi se da, om det kanskje blir til noe mer.

Nok om det her kommer det noen få bilder.

Bilder her er tatt på bud, altså ikke så alt for langt unna Kristiansund. En fantastisk fin plass.

Dette er også tatt på Bud

Besøk hadde vi i ved teltet vår mens vi var der. Koselige små krabater.

Dette bildet tok jeg i går kveld. På min bitte lille kvelds runde. Bra godt å sitte nede ved denne sjøkanten her. Bildet er tatt på hysneset i Hasselvika. Torden skyer og solnedgang på en gang.

Da fikk dere en liten smake bit. Kanskje kommer det mer i morgen.